Min vilje skje ...

Det er mørkt ute, og mørkt i rommet - jeg gløtter frem fra dyna og myser mot tiden .... vil ikke stå opp enda. Så jeg utsetter. Og utsetter. Og litt til. Men tilslutt må jeg ut av dyna. Tasser ut på kjøkkenet og setter over havregrøten. Dusjer mens den putrer på svak varme. Sjekker verden via nettet. Drikker min chai. Jeg haler ut tiden, har ikke kledt meg enda.

Og det blir bare en halv time mellom at jeg får klærne på og kommer meg ut av leiligheta mi, og til at jeg har den andre timen med psykologen - jeg er passe svett når hun kaller meg inn. Men jeg kom tidsnok. Magen klemmer svakt. Sist jeg var hos henne, ble vi enige om fjortendagers intervaller. Da skulle det ha oppstått situasjoner nok til å gripe fatt i og jobbe med. Det har hun rett i ....!

Sist gav jeg en grovskisse av hvor jeg står nå - at jeg klarer trene, men ikke må overdrive for da reagerer kroppen ved å bli syk, at jeg jobber med det kognitive og at det fungerer, at det går greit med de milde registreringene men at de sterkere trenger nedtegnelse, at kostholdet mitt er nærmest eksemplarisk nå og at jeg forsøker få til mestring, motivasjon og å sette meg selv igang så mye som mulig.

Når jeg nå kommer, har jeg hatt besøk. Jeg har vært i nære relasjoner og jeg har måttet tåle å bli sett som den jeg er ... det har vært tøft. Selvfølgelig gledelig, mest av alt! Men det krever litt av meg å få ville tanker under kontroll. Jeg forteller, om situasjoner som trigger. Om min egen usikkerhet. Om noen som kommer meg nær, hvorpå jeg reagerer med noe i nærheten av panikk.

Jeg har med registreringer, gradering av de automatiske tankene og levereglene (de ligger alle opp mot max, fra 80-100%) og jeg har notert meg hvilke fordreiningstanker jeg gjør.

Jeg får, til min overraskelse, ros! For å ha jobba godt, tatt skikkelig tak i situasjonene og for at jeg er klarsynt nok til å se at det ikke er andres skyld - men min egen. Det er i mitt hode tankene løper av med meg! Vi snakker ikke om egentlig skyld, det handler mer om å være skarp nok til å se hvor årsakene ligger. Og der er jeg knivskarp. Ingen problem med å se at jeg gjør tankefeil.

Psykologen sier at det kan skyldes tidligere erfaringer. Gamle handlingsmønstere kobler seg inn automatisk. Men bare jeg blir gitt litt tid, kommer jeg til klarhet og får tenkt rasjonelt, sier hun. Det trenger jeg ikke hjelp til, jeg revurderer tankene mine og klarer tro på revurderingene - tro det som er mer realistisk ..! Min usikkerhet og manglede tro på at jeg er verdt å elske, har å gjøre med det enorme ansvaret jeg påtok meg som lita jente ... i og med det ansvaret, lærte jeg meg også noen forsvarsmekanismer.

Jeg trengte beskytte meg mot voksne som kunne svikte, som jeg bar skam for og som jeg hadde skyldfølelse for .... som at pappa hadde villet at vi skulle forlate mamma. Og at jeg ville være hos pappa. Det mener jeg å ha skammet meg inderlig over! For jeg var også veldig glad i min mamma. Og der bar jeg skyldfølelse; for at jeg ikke kunne fortelle henne om dette, for at jeg måtte holde det skjult! Og tenk om pappa ... gikk fra meg likevel? Eller mamma?  ........ 

Men som voksen blir forsvarsmekanismene mest bare til hinder. De ødelegger for voksen overveielse, de hindrer meg i å vise følelsene mine, i å kjenne følelsene mine! De setter meg i beredskap som ikke trengs, angsten hugger i og forteller meg at det er best ikke å knytte seg til noen, det kan medføre smerte ... siden det er en situasjon jeg ikke har kontroll over. Tankene myldrer frem alle mulige scenarier, alle like "sansynlige" ..

Inntil jeg klarer få grepet tak i alle, en etter en, og revurdere de! Det tar meg kortere tid nå! Etter at jeg lærte den kognitive teknikken. Jeg merker det og feirer det som en seier! Det som før kunne ta meg flere uker, tar nå bare dager av urasjonell tenkning og antakelser. Jeg kommer fortere i balanse, selv med så sterke registreringer ..! Psykologen er imponert, og sier at jeg er på god vei. På veldig god vei! Jeg blir glad! Overlykkelig, faktisk, jeg kjenner det i stegene når jeg er ferdig hos psykologen at jeg er nær ved å danse ned den isete, snølagte veikanten.

- Det er slike som deg som blir frisk, sier psykologen - de som jobber godt og intenst, og virkelig viser vilje til å forandre på sine tankefeil og forkjærte handlingsmønster. Jeg gjemmer ordene hennes i hjertet mitt som en skatt, en hemmelig og edel stein, for meg å ta frem og se på når jeg trenger oppmuntring. Jeg. Jeg blir frisk. Og jeg er på god vei ... for jeg er i heftig endring -  og det er min egen vilje! Min vilje skje ...

Den største rikdom

Det er midt på dagen. Jeg var våken til åtte, men utsatte og utsatte alarmen i en hel time .... kroppen var tung og jeg trøtt. Så, litt over ni ringte min beste venn. Jeg var takknemlig for at hun rev meg ut av døsen som holdt meg fra å begynne dagen, og det var deilig å høre stemmen hennes.

Hun som har kjent meg hele mitt liv! Som jeg har kjent tilsvarende. Vi kjenner hverandres hemmeligheter, og deler tanker og funderinger, vi er nære uansett hvor langt unna vi er hverandre - og jeg får en følelse av å være hjemme når jeg snakker med henne. Jeg er trygg og elsket. Jeg er skattet, ønsket og hennes beste venn.

Det er ikke alltid vi trenger snakke så mye om hva som er pågående i livene våre. Vi kjenner hverandre så inderlig vel, at ofte trengs det ikke å bli sakt at noe er vanskelig .... den ene plukker det opp og deler tyngden av det den andre bærer på. Vi kan nevne det, berøre det, også snakker vi heller om smått og stort, og lar hverandre forstå at jeg er her for deg ...! Minner om at jeg tåler det, jeg blir ..... jeg tilgir deg og forstår, uansett hva du gjennomgår, min søster ..

Vi ler av enkle ting i livet og hverdagen, som for eksempel seksåringen hennes som i noen dager nøye har betraktet adventskalenderen sin. Den har hengt oppe uten gaver. Da han stod opp i dag, var der kommet gaver på alle 24 feltene. Han sa ingenting. Bare så og så på kalenderen. Kikket bort på sin mor. Sa fortsatt ikke noe. Bare stirret og studerte kalenderen med alle sine gaver, som plutselig hadde materialisert seg i løpet av natta .......  før det plutselig går ett sett gjennom den lille kroppen, og han kaster seg rundt mot sin mor med smil og jubel i stemmen; Mamma! ...Mamma!! Nissen har vært her! Nissen ... har vært her!!!
- Ubetalelig! Og det klemmer meg mykt om hjertet å se for meg min lille venn, min beste venns gutt, i sin glede meddele sin mor det rent forunderlige ...

Det gir meg ro, og det er helbredelse, å ha en slik venn. En jeg aldri kan skuffe. Som aldri vil dømme, som alltid vil høre og som har gode ord å si til meg og om meg. Jeg blir varm av takknemlighet, og samtidig vet jeg ... at den samme opplevelsen gir jeg henne. Det har blitt meg fortalt at det er et unikt vennskap vi har - jeg vet det. Jeg er klar over at det ikke er alle forundt å gå gjennom livet med en slik tvillingsjel ... Hun vet det også.
Og vi vil begge ta vare på det.

Jeg er veldig takknemlig for min evne til å berøre mennesker. Og til å la meg berøre. Der er et språk uten ord mellom mennesker, og jeg kan dette språket - enda en egenskap jeg er takknemlig for å ha. Det gir meg slike unike møter med mennesker! Men uten bestevennen min skulle jeg føle meg ganske alene, samme hvor unike møter der er med fantastiske mennesker .... hun er min barndom, min ungdom og mitt voksne liv, alt i ett.

Så begynte jeg dagen, med brødbakst, rydding og en dusj, mens min venn fra behandlingsstedet sov i gjesterommet. Etterhvert kunne jeg vekke henne med nybakt brød til frokost, levende lys og kaffe. Ro. Sjelero. Jeg er fredelig og hel, i meg selv. Og limet som gjør meg hel denne morgenen, er bestevennen min. For henne er jeg den beste som finnes ...

Vi slutter dagens lille passiar med å fortelle hverandre at vi er glad i hverandre; - Min aller beste venn ...! Jeg er så glad i deg! Takk for at du er ... du!

Så er det midt på dagen, og brødet er ute av ovnen. Rommet er gyldent av levende lys, jeg er fredfull og på sofaen min hviler min venn fra behandlingsstedet som også sliter med utmattelse. Ingenting haster. Livet er her og nå. Og jeg bare er; ro i hjertet og fred i sinn, og noen stille timer til ettertenksomhet og takknemlighet. Jeg er et rikt menneske. Herregud, hvilken rikdom som er meg til del ..! Jeg sender en takknemlig tanke til Ham over meg, og èn tett av kjærlighet til bestevennen min. Dette er min største rikdom. Min skatt, mitt rikeste "eie" - mennesker som er glade i meg. Som jeg er glad i.

Og når jeg nå ser meg om, er de etterhvert ganske mange ..... 

En bit av meg

Telefonen ringer.
I trebollen på benken foran meg ligger mandariner og ymse annen frukt. Rommet er halvdunkelt, det er vinterlys i vinduet og jeg er på vei ut. Jeg griper telefonen, som dirrer i handa mi.

Jeg har inget volum på den, hverken på meldinger eller ringelyd, jeg orker bare ikke være så tilgjengelig! Men den vibrerer, og gir meg beskjed om at noen vil ha en bit av meg. I displayet ser jeg at det er pappa. Jeg svarer. Jeg hører at han er irritabel.

- Hei. Du, jeg skal ut og prøve en ny bil de har fått inn .... og tenkte du kunne bli med, sier min far i andre enden. Jeg tenker at han vet jeg skal få besøk av venninnen min fra behandlingsstedet, hvorfor later han til å tro at jeg har så god tid på hans innskytelse?
- Jahh, sier jeg ..... , men nå kommer jo venninnen min og jeg syntes det er en dårlig idè å la henne i stikken samme kvelden som hun kommer for å være hos meg.

Heri mener jeg det ligger at her og nå er ikke noe godt tidspunkt, men om noen dager, kanskje ...! Dog er ikke dette veldig tydelig for min far, som bare blir mer irritabel og gir seg ut på en argumentasjon angående bilen og prisen og .... jeg mister resten fordi mitt fokus svinger over på at dette sa jeg nei til, akkurat nå! Jeg venter ham bare ut. Så gjentar jeg:
- Jo, det høres fint ut! Men nå kommer altså vennen min, og som sakt vil jeg ikke være opptatt når hun kommer.

I tillegg er jeg litt sliten av de siste dagene, jeg har hatt mitt som opptar tankene mine ... men det forteller jeg ikke min far!

Han skal respektere mitt svar, uten at jeg utleverer den hele og fulle årsak til avgjørelsen min. Jeg forteller ham ikke alt. Det finnes vel bare èn, eller kanskje to, personer i verden jeg gjør det til! .... bestevennen min og min tante.

De er alltid der for meg, de dømmer aldri og de er reflekterte og dype nok til å forstå og akseptere meg, mine tanker og følelser. Å ha slike mennesker i mitt liv, er gull verdt! Vi kan snakke dypt alvor i ene øyeblikket, også le oss fillete av akkurat samme sak i neste!

Pappa blir sur. Han glefser noe om at Jah! Han har hørt at jeg får besøk, jeg har sakt det to ganger nå, alt! Så er det greit, han får se på bilen alene!
- Ok, svarer jeg. Da snakkes vi.
- Ja,greit. Hadet, sier min far .....

Om han hørte det første gangen, kunne han ikke da godta mitt svar? Uten å forsøke presse meg? Han har hatt for vane å presse meg hele mitt liv, med skyldfølelse og argumenter og krav om å stille opp. Og jeg er en flink pike .... jeg strekker på meg og strekker på meg og strekker på meg ...! Til det ikke går lenger! Og alle krav og alt press på alle små områder i livet blir til èn eneste stor vegg av utilstrekkelighet som jeg smeller inn i, og kollapser foran, fullstendig utmattet ....

Jeg må få si nei, og det uten å måtte forklare! Det er også til alt overmål noe av oppgavene jeg fikk av behandlingsstedet før jeg reiste, å si nei til min far uten å forklare meg i det uendelige. At jeg lytter til min egen stemme om hva jeg vil.

Hans irritasjon hadde ingenting med meg å gjøre, vet jeg. Det handlet om hans jobb og at han nok er sliten. Dog, at han ikke tok mitt nei for hva det var, handlet om meg ... og om ham. Han ville gjerne ha min vurdering. Jeg har før vært med på å kikke på bil, hvor min mening har fått telle ....  Jeg begriper det med at han vil ha en bit av meg, sin datter - uten problemer. Men han må begripe at han må ta meg imot når jeg kan by på meg selv, og godta når jeg ikke kan! Fra jeg var ganske liten husker jeg å ha blitt forsøkt lagt press på .... som treåring å stå foran pappas spørsmål for om jeg ville bli med ham, skjønt mamma ikke kunne få bli med ....

Det er et vanvittig valg å skulle ta stilling til for ei lita ei på tre år! Som er glad i både mamma og pappa, og som vil ta vare på de begge. Det er et ansvar som er altfor enormt å bære, og som forkrøpler gjennom oppveksten, i form av skamfølelse for ikke å strekke til, ikke være god nok, ikke innfri ....
Alt har det før blitt beskrevet! Og alt skulle det være omvendt - de skulle ta vare på meg! Det har de absolutt gjort, og jeg lar ingen få dømme mine foreldre - de er jo bare mennesker! Likevel, som den personen jeg er, endte det med at jeg påtok meg et ansvar og oppgaver ingen treåring skal bære ...


Og derfor - derfor! - må jeg få si nei! Endelig. Og trekke grensen mellom meg og mine foreldre ..... mitt liv og deres.

Hjertet på klem ...

Jeg er berørt. I hjerte og i sjel.

Og jeg var faen ikke klar over det!

Jeg er overveldet. Bestjålet ... jeg mangler et veto. Avgjørelsen var ikke min, den ble tatt over hodet på meg og uten at jeg var klar over den - hjertet fikk stå på klem ..  også skjedde det. Berøringen. Uten at jeg var den direkte bevisst. Men resultatet av den skal jeg si jeg ble bevisst!

..for så grep Angsten inn, og han er en intens deltaker! Han suger opp alt oksygenet i rommet så lungene skriker på luft, spenner opp kroppen i en anatomisk muskelbeskrivelse; hver eneste muskel dirrer tilslutt, knyter magen til en kald knute av stål, knuser tilstedeværelse og brenner meg ren for følelser ...!

Jeg? Hvem vil vel ønske å berøre meg??!

Jeg vet med alt jeg har lært av å styre tankene mine til ro med den kognitive adferdsterapien, at dette er de usannsynlige tankene - de jeg skal vende om på og slett ikke tro på. Men det er vanskelig! For jeg er samtidig ikke herre over situasjonen, slaget er igang og i potten ligger hjertet mitt. Innsatsen er enda ikke så høy, men det er alt urovekkende nok for meg ...

For jeg er jo en som skal gå gjennom livet alene?  ....er jeg ikke?

Jeg er fugl Phoenix.  
En mektig energi, en voldsom kraft, med egenskaper og evner som brenner heftig, kanskje for heftig til at der er rom for andre. Det vet jeg ikke enda. Det har enda ingen vist meg. Men også, samtidig ....  er jeg en krøpling emosjonelt? Jeg kan elske allverden og enhver for hvem de er, akkurat som de er! Med alle deres feil, har jeg rom for hva enn mennesker bærer på.

Men ikke meg selv. Og man kan jo ikke elske andre før man lærer å elske seg selv, blir det sakt ... men det vet jeg er feil. For jeg brenner i min kjærlighet til mennesker i mitt liv! Intenst og varig, den flammen kan kun slukkes ved svik, den lar seg ikke svekke av skjebne og menneskelighet.

Men jeg .... jeg er kainsmerket, er jeg ikke?

Jeg går i lås, alt låser seg for meg, når igjen hjertet mitt berøres ...  Angsten snek seg inn bak meg, og favner meg heftig og kjærlig og hvisker ord i mitt øre; " hvem er du til å tro det skal bli deg til del? Hvem er du til å våge å håper på det? Kjenner du ikke din plass ...?"

Med et rykk tilkjemper jeg meg bevissthet,tilstedeværelse, nuet! Jeg forbeholder meg retten til å prøve, iallefall! Forsvinn, skriker jeg mot angsten, og ser ansiktet hans fortrekkes i raseri og forferdelse. Uten mer om eller men trekker han seg skulende unna og toner ut - for nå. Jeg sitter tilbake, skjelven og opprørt .... og så kommer tårene.

Ja, hvem er vel jeg til å tro .... og jeg gråter overgivent. Renser det ut. Faller til ro og trekker pusten. Og langsomt, langsomt oppdager jeg idet røyken letter over slagmarken at jeg har tilkjempet meg land. Jeg står som seirende, om enn over bare en liten lysning! Og retten er min ...!

Med hjertet på klem .....

Om jeg igjen våkner ...

Jeg elsker morgener! Elsker de, for hemmeligheten de bærer i seg; "se her! Alt dette, også har vi såvidt bare startet!" Det at jeg ikke aner hva resten av dagen kan by på, hvilke muligheter som ligger og venter. De ubrutte løftene, dagen, lyset ... og øyeblikket.

Nuet. Å kjenne på at jeg er.

Jeg finner dagen som den skrider frem, mer avslørt, mer velbrukt ... mens morgenen står der ny og ubrukt. I den er det enda håp. Akkurat denne morgenen kan være den som er starten på en ny del av livet mitt - også uten at jeg vet det enda! Eller akkurat denne morgenen kan være en som ikke skal by på nye utfordringer, men la meg få hvile i kjent og kjær rutine.

Poenget er at jeg vet det ikke, og i det ligger håpet og ideen om at alt er mulig! Alt går an. I nettopp det øyeblikket er jeg som aller rikest... som å ha et flaks-lodd liggende i skuffen, uskrapet - så lenge det ikke blir skrapt, er jeg en potensiel milionær! Og slik er det også med morgenen. Så lenge den er her, er alt i prinsippet mulig. Når så dagen trenger seg på, blekner muligheten for gevinst mer og mer ...

Morgenen er nok den fineste tid på dagen for min del. Den byr på havregrøt, godmorgenkyss, nykokt kaffe .... morgengry og fuglekvitter, en liten stund helt for seg selv .... planlegging, kjente lyder og radio - fred i sinn og ro i kropp! Morgenen møter meg mykt og blødt med dyner og puter og lun kroppsvarme, og gjennom vinduet striper av sollys - morgenen vekker til livet igjen! Blodstrømmen settes fart på og hjertet må jobbe og i kinn stiger rødmen ..!!! .... Jeg elsker mine morgener!

Og håper hver kveld jeg legger hodet til ro mot puten at jeg vil bli tilbydt en ny en, om jeg igjen våkner ....

Hemmelig elsker desember

Stjernenatt, himmelfrost ... stille, stille er byen når den lister seg over til desember. Desember er den hemmelige elskeren, desember holder tilnærmet natt døgnet rundt og det lille dagslyset fremstår blått. Elskerinnen holder pusten, barmen bølger og øynene er vide!

...elskeren er besluttsom og rett på sak, og lar seg ikke dikkedere av slike nykker; hun har å være hans kvinne, når han vil ha henne! Så vokser byen på oppgaven, på hans krav, og etterhvert som tiden går frem mot midten av desember, antar hun en velholdt kvinnes fremtoning.

Byen med sin elsker er tause under himmelfrost ... tett omslynget sitter de i stjerneglansen - de har vært ute en vinternatt før ..

Opprinnelse og arv

Jeg besøker mine foreldre. Det er fint. Der er noen å spise måltidene med, noen å spørre om vil ha kaffe, noen å si noe til .... men jeg reflekterer også. Og står på en måte litt utenfor, og ser inn.

Min far er syk. Han hoster og føler seg ikke i form. Snarere ved livets slutt ..! Ja, han kan nok ikke leve det over, ihvertfall er det veldig synd på ham! ...skjønner jeg. Nåja. Jeg har ikke helt medlidenhet, det vil si - medlidenhet har jeg, men biter ikke på kroken for hvor vondt han har det. Vi har det alle ille når vi blir syke, men furter ikke over mangel på oppmerksomhet - eller? .... mannfolk! (hmpf!)

Så sukker jeg lett til min mor, og vi smiler litt i skjul .... og min far snakker om lungebetennelse og hostesaft med morfin, lite søvn, hoster og gir på! Om jeg og min mor snakker om noe, hva som helst!, spør han "Hæ!?" ... alt dreier seg om ham, visstnok. Hm.

Og langsomt går det opp for meg ...kan jeg rett og slett se hvor jeg har lært den nærtagenheten? Hvor jeg har lært at all ting handler om meg, og kanskje ofte i negativ forstand? Dette som gjør at jeg har en dypere problematikk, som gjør at jeg feiltolker og kommer i konflikt når det tilspisser seg i mellommenneskelige relasjoner??! Som gjør at jeg blir sår og nedstemt!?

Og dette med å gjøre meg antakelser, forventninger - også bli motløs når ting ikke blir presis som jeg har tenkt! Det kan jeg se hos min far, når han har forestilt seg at jeg skal bli noen dager mer enn hva jeg tenker, for eksempel. Da er det vanskelig å akseptere min beslutning uten å forsøke legge press på meg ... kan jeg i klarsyn se opprinnelse til min adferd?

Det tror jeg nesten. Om bare jeg ser godt nok etter, og litt sånn utenifra ... ligger nok svarene der, for nesen på meg. Uansett hvem de er, vil man nok ta etter de som er nærmest i oppveksten - som regel er det ens foreldre. Det er bare sånn. De skal ikke skyldes for noe, de er mennesker med følelsesliv og sine tanker og usikkerheter, akkurat som meg! Likevel - de er de jeg først har lært av.

Min vegring har jeg fra min mor. Det er det angst er - vegring. Fra min far har jeg "arvet" et blekt selvbilde og nærtagenheten. Hm, igjen! ... begge deler er fint mulig å gjøre noe med! Det er opp til meg.

Men for fremtiden håper jeg at eventuell fremtidig arv holder positiv lærdom ...!

Stykkevis og delt

Jeg er nervøs! ....når jeg vet at jeg skal til psykiatriske i morgen! Det er via poliklinsike, så her har ikke situasjonen endret seg noe særlig - men kanskje kan dette bety at jeg har fått tildelt en psykolog? Brevet, innkallelsen, sier ikke noe om det. Der står bare at jeg har time på formiddagen.

Jeg håper det er tilfellet. At jeg har fått en psykolog. Det er greit nok at jeg jobber kognitivt, og at den jobben er det bare jeg som skal gjøre. Men det kan oppleves som tungt å motivere seg selv stadig, og å ikke ha noen som korrigerer og rettleder, og ikke minst setter litt press på meg.

Da jeg reiste fra behandlingsstedet, sa min terapeut at jeg ikke burde igang med noe før over sommeren. Jeg burde ha mer behandling først. Hun snakket om min dypere problematikk. Og jeg var enig. Selv om jeg ble lei meg, så lei meg at tårene stod i øynene mine, så var jeg jo enig. Jeg kunne jo kjenne det inni meg, at enda var jeg ikke ferdig, enda hadde jeg ikke fått tak på alt som må bearbeides.

Jeg går i lås når situasjoner tilspisser seg med mennesker jeg omgåes. Jeg reagerer med nedstemthet, nedvurdering og mistillit når det skjer. Dette er en kompleks og langvarig problematikk. Selvbildet mitt må bygges og bli helt. Som det er nå, er selvbildet så lavt, at jeg møter store utfordringer i mellommenneskelige relasjoner ... min historikk og personlighetsanalyse viser også det. Det betyr at jeg blir veldig lett såret - eller, knust! - i kontakt med mennesker ...

Det er ikke sunt å gå rundt å være så sårbar at man blir knust til stadighet. Lavt selvbilde er nok endel av dette, og kanskje vil jeg bli mindre sårbar når det blir bedre. Dyp problematikk betyr at vi må gå dypt ned i meg, i min personlighet. Det hadde vi ikke tid til på behandlingssenteret! Der var jeg for å lære kognitiv adferdsterapi på et åtte-ukers kurs. Å få bukt med den "dypere problematikken" vil bety at jeg kan fri meg fra min historikk, og ikke lenger være så sårbar! Det er nok der skoen trykker mest nå.

Ergo betyr det at jeg er bare delvis igang med den behandlingen som jeg behøver.

For å gå dypere, trenger jeg en psykolog. Jeg trenger videre behandling. Det er nok det innkallingen til psykiatriske gjelder - men likevel er jeg nervøs! Hver gang det er snakk om utredning, gjør jeg antakelser om hva som skal komme. Kanskje blir jeg tvunget til noe jeg ikke ønsker? Noe jeg ikke er klar for?

Det gjør meg redd! Men jeg vet også - såpass husker jeg nå fra kurset - at slike antakelser er nettopp antakelser! Jeg vet ikke før jeg er der, hva det gjelder. Først da kan jeg gjøre meg tanker om det, og eventuelt gjøre noe med det. Å bruke tid på å bekymre meg over fantasier er ganske bortkastet! Så jeg forsøker som best jeg kan, å ikke bekymre meg ...  legge tankene til ro, pakke hjertet fint inn og klare stå der med min dypere problematikk når jeg møter opp i morgen.

Jeg må tørre tro på systemet. Ha tro på behandlingen og på behandlerne. Og ha tro på meg selv ...mine egenskaper og evne til å uttrykke meg. Med håp om dette, og i sum, skulle det kunne gå bra.
Hvis jeg klarer ha tro, og håp ...

Neste øyeblikk

Så er jeg igjen ved en annen kyst - trår en annen jord, under en annen stjernehimmel ... og gjenklang av min barndoms røst klinger sprøtt gjennom den kalde kveldsluften, over bakker og heier av stille evighet. Klare blink over hodet mitt forteller om et perspektiv jeg ikke klarer å gripe, bare ane.

Og jeg, lille menneske, kan aldri be om annet enn her - nå. For min eksistens er et blaff i universet, og den jeg engang var, både er og er ikke den jeg nå har blitt. I meg lever enda barnet og den naive troen på i morgen. Men også har erkjennelsen om øyeblikket og det forgjengelige livet tatt plass i meg, og i tosomhet har jeg drømmer for morgendagen, og realisme for idag.

Under en svart himmel av millioner av lyspunkter legger jeg hodet bak, puster dypt og bare er. Hjertet banker kjærlighet ut i årene mine. Her gikk jeg engang mine barnespor .... uten tanke eller bekymring for hva i morgen skulle bringe - neste uke - eller måned eller år! Men leve fra hjerteslag til hjerteslag helt tilstede i nuet, sant og ekte. Min barndoms stemme stiger i meg ... kanskje er det sann frihet? Svaret på et lykkelig liv?

Å leve som et barn uten store krav, uten tung forventning, men leken og nyskjerrig på hvert et neste øyeblikk .....

Varsom

Hvis jeg kjenner etter, sjokker det gjennom kroppen min! Som feber i bølger, over panna, ned i nakken og videre over ryggen. Nakken er øm, som etter flere dagers hardt arbeid - såre muskler kjennes som om de endelig får slappe av. Armene og skuldrene også. Innimellom føler jeg trang til å dra et dypt sukk - og det er så velsignet deilig! Som om jeg ikke har pustet skikkelig på flere dager ... (den slipper?!)

Hvis jeg tenker på det, så er det utmattelsen som slett ikke har sluppet taket. Den er her like forbanna! Jeg har bare klart å holde den fra strupen, de skarpe tennene som drypper av spytt fra en kjeft som svømmer over av lyst på å smake kjøtt; mitt kjøtt ... (slipper taket?!)

Hvis jeg våger å håper, så håper jeg at det er over for denne gangen. Det bryter meg så ned at jeg blir til ingenting når kroppen gir opp på den måten. Jeg blir maktesløs, krøller meg opp i fosterstilling og tårene renner fritt i overgitt gråt! Ingenting gir meg glede, gir meg trøst, gir meg fred ...  jeg er holdt gissel på ubestemt tid og må bare føye overmakten. (Endelig fri - denne gang, også??)

...men jeg kjenner ikke etter, tenker ikke på det, våger ikke håpe! Jeg bare gleder meg stille over at da alarmen gikk i morges, klarte jeg å åpne øynene. Klarte jeg å forbli våken, og så stå opp. Uten at knærne sviktet eller magen slo krøll på seg. Og uten den vanvittige hodepinen! Jeg holder gleden tett, tett til brystet og later som ingenting. Jeg lar hverken utmattelsen eller det at den løsner sitt klolignende grep få mer oppmerksomhet enn den alt har tilrøvet seg! Jeg klarte begynne dagen og jeg gjorde det meget varsomt. Og med myke steg og ingen brå bevegelser, kjenner jeg at jeg tenker på å våge håpe at denne dagen kan bli god!

Meget varsomt og med myke steg ...! .........

Nøytral

Dagene telles ikke i uker lenger, men dager - til vi skal forlate behandlingsstedet. Det er de siste vakre dagene i september. De første seks ukene var ingen dans på roser, såkalt - men de to siste .... blir nær uutholdelige! Jeg var lett å ta seg ut på, fordi jeg snakket om tingene, tok opp når der var problemer og aldri lot som, hverken på egne eller andres vegne. Gruppeterapien eksploderte en dag - og det var meg det gikk ut over.

Jeg taklet det ikke lenger! Det ble for tøft, jeg ville bare bort - så jeg gikk opp i skogen, satt der ... og gråt. Da jeg på kvelden skulle snakke med psykiatristudenten som fulgte vår gruppe, fikk jeg litt tilbakemeldinger - sårt tiltrengte! Hun beundret hvordan jeg gang på gang våget ta opp alt mulig! At jeg ikke lot meg skremme av at folk ble sinte og gikk i forsvar. Hun sa at jeg var nok til stor hjelp for de andre pasientene, mange av dem hadde ikke snakket om ting på årevis - men .... det skulle jo ikke gå på bekostning av meg.

Om jeg hadde visst at min væremåte hjalp terapeutene istedet for at jeg følte at jeg gjorde noe galt, stadig vekk ettersom folk ble sinte på meg ...! Så hadde jeg kanskje ikke blitt så knust!

Men ihvertfall skulle jeg ha blitt skjermet. I god tid før dette fikk skje, at gruppen eksploderte. Jeg fikk heldigvis også tilbakemeldinger fra noen av gruppemedlemmene om at dette var ikke første gang de hadde sett at det gikk særlig ut over meg, og at de ikke fant det rettferdig. Det var ikke bare mitt synspunkt.

Så holder jeg ut, også de to siste ukene, og vi teller altså i dager ..... Jeg er på vei ned til frokost. I trappen møter jeg den som var mest sårende i sitt lumske angrep. Jeg sier hei. Hun møter blikket mitt, men svarer ikke. Smiler ikke. Jeg blir paff - det er jeg som har grunn til å være fornærmet av oss to! Hun angrep meg! Jeg stopper i trappen, og sier tydelig god morgen, og legger til hennes navn. Hun bare fortsetter. Jeg rister på hodet, og skjønner at det ikke vil bli lett å holde ut de siste to ukene!

Så senere på ettermiddagen .... jeg venter på henne som har blitt som en venn i gruppen. Tror jeg hører henne i trappen, og sniker meg bort til veggen med tanke om å sprette frem med et "bø" - barnslig, jada, jeg vet ...! Men det er ikke min venn. Det er henne. Hun ser på meg, uten smil og uten å si noe. Jeg ler og sier at jeg trodde det var en annen som kom, og er på vei å snu meg for å gå tilbake til stolen jeg ventet i.

Da stopper hun, snur seg, myser kaldt på meg og sier: - hva!? Hva var det du sa!!? Hun ser ut som hun har tenkt å komme opp til meg og gå i åpen kamp med meg. Jeg gjentar bare hva jeg sa. Men tenker mitt. Javel, ja - såpass. Lumsk og utspekulert skal jeg psykes ut når ingen andre ser det! For så snart andre er tilstedet, blir hun helt nøytral. Særlig med terapeuter tilstedet ...

Utover dagen plager dette meg. Jeg syntes det er uholdbart at et voksent menneske tillater seg slik oppførsel, uten at jeg kan ta igjen! For det er meningen jeg skal la det være hennes problem. Jeg skal ikke gjøre det til mitt. Vanskelig! For jeg blir jo såret!

Så på kvelden, for å få lagt tankene til ro før jeg legger meg, går jeg for å snakke med de som har nattevakt. Det er en av terapeutene på vårt team som er på. Jeg blir overrasket. Men hun skal ha hvilende, for så å gå sin vanlige dagvakt. Jeg spør om jeg kan snakke med henne. Jeg får fem minutter. Så jeg lukker døren, sitter ned og forteller. Jeg sier at det er vondt og leit, og at jeg syntes det er ille at hun får holde på slik. Terapeuten ser på meg. Og spør hvorfor jeg forteller henne dette??!

Hæ???

Jeg blir litt satt ut, men er nå vant til at terapeutene ikke holder med oss pasienter, men skal spore oss til å komme videre. Så jeg prøver sparke ifra og komme videre, og ikke la meg merke med hennes avvisende tone. Men jeg føler at jeg ikke blir møtt i dette. Hun sier at jeg henger meg opp i ting. Jeg spør om hun ikke ville ha reagert om noen oppførte seg slik mot henne? Nei, sier hun, hun hadde bare gjentatt hva hun sa - pasienten dette dreier seg om, hørte nok bare ikke hva jeg sa.

To ganger, i løpet av samme dagen!? spør jeg. Nei, dette har jeg ikke noen tro på. Jeg er ikke hysterisk, heller, selv om jeg er sårbar - jeg vet når der ikke lenger er noen tvil. Her er der ingen tvil - dette er psykologisk spill av min medpasient. Så tilslutt sier jeg at jeg venter meg ikke noen medhold av teraeputene, det har jeg jo erfart at man ikke får ... og smiler litt mot henne. Hun smiler tilbake og sier at nei - medhold får man ikke! Jeg svarer at det er jo ikke akkurat det jeg er ute etter, heller ... men gjerne litt forståelse og råd om hvordan takle dette.

Så jeg skal altså bare overse denne oppførselen og tenke at det er hun som har problemer?, sier jeg idèt jeg reiser meg og avslutter det hele. Terapeuten sier at ja, det er det beste jeg kan gjøre - jeg trenger ikke gjøre det til mitt problem. Hun sier helt til slutt, at hun forstår dette behovet for å snakke om tingene som et ønske om å få ryddet opp i tankene og sortere de. Jeg bekrefter det. Så sier jeg god natt, og går.

Men ordene hennes ringer gjennom hodet mitt; "hvorfor kommer du til meg med dette!!?" ....  Hva mente hun!? Hun var jo på nattevakt! Jeg var innlagt pasient, og det foregikk masse i hodet av tanker og endringer og ny lærdom! Ordene henger igjen hos meg i flere dager. Jeg forstår de rett og slett ikke. Ordenes enkle betydning forstår jeg jo såklart! Men ikke hva hun mente ....?

Så kommer dagen da vi skal avslutte hele oppholdet og si adjø til terapeutene. Vi har vært på tur, som vanlig ved ukeslutt. Alle pasientene står ute foran inngangen, og en etter en klemmer vi terapeutene som var med på tur. En av terapeutene er hun jeg snakket med om min medpasient den tidligere kvelden. Nevnte medpasient klemmer henne .... og sier takk for nå, og for en fantastisk og positiv terapeut hun har vært for henne ....! Da går det opp et lys for meg. Terapeuten jeg snakket med, var min medpasients personlige terapeut!

Det har jeg helt sikkert blitt fortalt en eller annen gangen - også glemt like fort! Jeg kan ikke huske hvem som hadde hva slags terapeut, for igrunnen hadde jeg lenge nok med alt mitt. Men nå gir det mening - terapeutens avvisning - og nå kan jeg kalle det en avvisning, for nå skjønner jeg! At hun ikke klarte være nøytral. Kan hun ha trodd at jeg visste at hun var denne medpasientens terapeut? At hun trodde jeg hadde en hensikt med å komme til nettopp henne - kanskje å sverte medpasienten min?

Ikke vet jeg - og eneste måten jeg kan finne svar, er ved å spørre.

Men situasjonen lærer meg at terapeutene er mennesker - de også. Slett ikke guder. Med svar på alt. Og jeg innser ..... at jeg ikke skal sluke alt de sier. Men også stole på min egen innsikt, refleksjon og lytte til min indre stemme. Jeg kan selv finne balansen - og en nøytral vei å gå ...

Velkommen til ny blogg!

Noen av dere har fulgt meg fra de første ordene, andre har kommet til etterhvert - og noen er helt nye lesere. Hva dere syntes og tenker om det jeg skriver, kan kommenteres under hver post. Men til syvende og sist er bloggen del av meg. Her legger jeg mine tanker og følelser, opplevelser og betraktninger, og gleder og sorger ... jeg valgte å skrive denne bloggen for egen del.

Det tror jeg gjør den mer genuin, enn om jeg skulle tilpasse meg hva hver og en som leser syntes ..... da er ikke bloggen lenger min forlengelse. Da blir den et kompromiss. Men selv om jeg blogger fordi jeg ønsker det og om det jeg ønsker, har jeg valgt å dele den med deg som leser. Jeg ønsker å være lydhør. Jeg håper å kunne gi deg noe; en ny måte å se ting på, nye tanker og kanskje innsikt? Forståelse, kunnskap, oppdagelse ...  jeg håper å vekke de som går med skylapper! Og trøste og gi håp til de som erkjenner og jobber med sin situasjon. Alle kan egentlig kjenne seg igjen i Flinke Pike, på et eller annet punkt i livet ...

Jeg har ingen fasit på noe - jeg forteller bare om livet. Og i så måte, mitt liv spesifikt. Jeg sitter ikke med sannheten, og jeg kan bare snakke for meg selv! .... men gjennom at jeg våger kaste masken og senke fasaden, kan vi kanskje se at vi ikke er så ulike, på mange måter.

Ja, vi er hver og en unike. Men hvis vi gjør oss for spesielle, kan vi aldri vente å bli forstått .... jeg tror også vi er svært like. Jeg tror det kan være gjenkjennelig for mange å lese mine erfaringer - kanskje også til hjelp. Det er mitt håp. Det er mitt ønske.

Nå har jeg vært offisielt syk i ett år. Det hadde jeg aldri trodd! På det året har jeg erfart hvor tøft det er å møte veggen så heftig at kroppen svikter! Å stå utenfor samfunnet. Å jobbe intenst med meg selv, vokse og endres - smerte og glede ved dette. Å erkjenne at problemet ligger hos meg selv - og løsningen. Jeg tenker fortsette å være like ærlig; det har vært steintøft! Det er det fortsatt. Det er på langt nær over - enda. Men endringen skjer ...

Gradvis, og umerkelig ... og det skal gjenspeiles i bloggen! Nå har jeg pusset fjærene mine, og etter et års jobbing har et noe annet uttrykk kommet frem. Mer farge! Mer oversikt! Mer ukomplisert og ren. Jeg håper du fortsatt vil følge med, og at du liker endringene .... håper du vil trives her hos meg, for jeg vil gjerne fortsatt ha deg med. Og ønsker deg velkommen til nye etapper - og ny blogg.
Med gode ønsker,

Embla

En blafrende flamme

Skrivebordet mitt flyter litt over av julekort, gavepapir, band, tape, penn og gaver - men bare litt. Jeg har såvidt begynt å skrive kort og pakke inn julegaver. Mens jeg sitter her, tenker jeg på at jeg har fått en innkallelse til psykiatriske her for nye kartlegging ...

Det er skummelt! Skikkelig skummelt! Hver kartlegging får meg til å føle at jeg blir veid! Vurdert, granska og iaktatt - og jeg er redd for resultatet. Jeg er redd de ikke skal se dypt nok. Ikke skal se at det kun er et tynt ferniss som ligger over utmattelsen. Den er der enda, og energien jeg har, er en svak og blafrende flamme som lett lar seg blåse ut. Det har jeg akkurat fått kjenne på.

Jeg ha trent de siste ukene. Og jeg har nytt det! Kjent meg sterkere og raskere, hatt litt overskudd, rett og slett. Jeg har likt å få gjøre ting effektivt, med tempo, og det å klare å gjøre mer enn èn ting - å få ta tak og både trene og bake brød, for eksempel, på samme dagen! Men så har det blitt for mye.

Jeg får ingen varsel! Kroppen gir ingen tydelige varslingssignaler, som gjør meg obs før jeg står på kanten og vipper. Den bare slår ned i meg - utmattelsen. Merker den først som en tretthet, og som et ubehag i kroppen. Den nesten ubevisste tanken på om jeg blir syk nå, kanskje svineinfluensaen slår til? Så har jeg kjent at det "koker" i nakken, i bakhodet .... fremme i panna merker jeg et trykk, og i munnen den svake anelsen av jern. Blodsmak i munnen. Presis som når man overanstrenger seg på tretusenmeteren ...

Også vet jeg .... at alt jeg har å gjøre, er å hvile. Dette kommer jeg ikke forbi! Kroppen er ubøyelig, lar seg ikke overtale! Den har sett nok tull fra meg - jeg har bare å lystre. Det er ingen vei utenom, rundt, ingen snarvei! Jeg får ikke gå for raskt!

Dette må jeg gjøre langsomt. Dette må bare få den tiden det trenger. Utmattelsen er tydeligvis utenfor min kontroll, bare til en viss grad, opp til et visst nivå, kan jeg selv bestemme løpet.

Så mye som å klare å våkne til klokken åtte, og å legge meg til rundt ti - elleve på kvelden, kan jeg få lov å bestemme. Å spise normalt og godt til faste tider, det kan jeg også få gjøre, uten at kroppen protesterer. Og jeg kan få trene. Rolig. Lett og enkelt.Men slett ikke for ofte!

Og det kom jeg i skade for å gjøre nå! Jeg går veldig opp i ting, når jeg setter meg noe fore, når jeg blir ivrig og merker at det jeg gjør, gir resultater. Ofte merker jeg det ikke selv, jeg bare blir oppslukt. Jeg liker jo det jeg holder på med, da! Så har jeg trent for tett, for hardt, og jeg har blitt sliten. Det var ikke mye trening, jeg har jo bare trent noen få uker nå! Det viser meg hvor lite som enda skal til ...

Utover disse enkle tingene som former hverdagen min, får jeg ikke bestemme for meget. Der skal ikke store avvikene ti  før jeg mister overskudd og energi. Tankene blir blasse og fargeløse, kroppen trøtt og jeg strever med å orke våkne ... når vekkerklokka ringer. Da blir jeg liggende under dyna, med øynene igjen. Våken og bevisst, men for sliten til å orke ta verden inn over meg.

Utmattelsen er her fortsatt!

Jeg har helt fra starten av dette vært redd for ikke å bli sett eller trodd. Det sees jo ikke på meg, i særlig grad. Og særlig ikke nå, som jeg begynner å mestre litt. Kartlegging er altså like skremmende nå som i begynnelsen. Utmattelsen er nesten mer skremmende nå, enn da ... fordi jeg forventer at den skal bli borte, etterhvert! Men det blir den visst ikke - enda. Jeg kommer på ordene som ble sakt meg underveis, et sted i behandling ... jo, av den psykiatriske psykepleieren; at jeg har brukt mange år på å bli så utslitt. Det er ikke gjort på et vips!, å bli frisk igjen. Å bli helt frisk kanskje kan ta år, det også  ...

Til nå har jeg jo "bare" vært syk et år. Iallefall offisielt. Hva jeg har fått til på dette året, er ganske bra! Imponerende og godt jobba. Jeg syntes det faktisk selv, når jeg tenker etter! Når jeg minner meg selv på at det har bare gått et år siden jeg svimte av hos legen i total utmattelse.

Når jeg nå har pressa for hardt, blitt for ivrig og gått for fort frem - får jeg tilgi meg selv, og bare ydmykt ta lærdom av det. Anerkjenne den jobben jeg hittil har gjort, og la dette ta tid. Den tid det trenger.

Jeg er sterkere! Og det går fremover! Det er jeg glad for, og det er der mitt fokus ligger. Hvor det hele tiden har ligget - på å bli frisk! På å bli hel! Og den flammen jeg er, skal brenne sterkt og klart, og på ingen måte la seg blåse ut! Greit, utmattelsen får bare være her, den! Ok, jeg skal spille etter de regler den påbyr! Sakte, men sikkert, skal jeg med en stadig sterkere brann gjenoppstå som Fugl Poenix - en skinnende stjerne på himmelen! ..."En ild som ikke kan slukkes, hva vind enn der blåser for å slukke den ..

Det er vondt, det er helvette, jeg gråter og forstår ikke, skammer meg og sørger og føler meg til bry! Du kan bringe meg i kne, men aldri i støvet! Aldri knekke meg helt ..." *

*Gjengitt Fugl Phoenix, av Embla, Flinke Pike

Mørklagt

(Bildet er lånt fra Claes Oldenburg -  "Extinguished match", skulptur, 1987.)

Jeg er sliten. Tom, nedkjørt - utmattet. Og det er min egen feil.

For gradvis, gradvis gjennom høsten, har jeg vunnet litt mer energi, og med den, evne til å mestre ....  ulike oppgaver man vanligvis tar som en selvfølge å kunne utføre. Både med tempo og kraft. Og jeg har likt å endelig kunne gjøre litt mer, endelig kunne fungere nesten som normalt - til tross for at jeg er langt fra å kunne klare en normal hverdag. Full jobb, trening og all den mentale jobbinga? ... nei.

Jeg kan klare trening og å jobbe mentalt nettopp fordi jeg ikke blir tvunget i jobb før jeg er rede.

Men nå klarer jeg ikke dette engang - jeg er utmatta! Igjen!
Fordi jeg har vært for ivrig og trent for mye, for hardt, for ofte ... fordi jeg har brukt energi hjemme også, på matlaging og hus og familie - og totalt sett ble det overbelastning, kortslutning og mørklegging! Nå er det bare å puste rolig, godta at jeg fortsatt er syk, at kroppen reagerer temmelig kjapt og at jeg har ingenting å gå på av reserver.

Tenne stearinlysene, sitte ned og vente ut mørklegginga ....

Mosaikk

Det er kaldt, luften er klar med et streif av dis fra frosten i seg.Tante sier at himmelen er så uendelig høy her! Men nå er den både høy, og lav samtidig, med farger i pastell ... skyer farget i sart rosa, gyldne eller lilla mot det lyse blå himmelhvelvet til lerret. Rundt meg er folk godt kledt. De er travle. Og litt egoistiske. Om jeg ikke ser på de, møter blikket deres fast med mitt, tenker de seg muligheten av å kunne gå meg ned! ...  får jeg et forskrekka inntrykk av ...

Men jeg møter blikkene deres, jeg ser dem. Om jeg smiler, blir de usikre og ser bort. Jeg ser gjennom skallet deres av selvsikkerhet når jeg får et grimasesmil såvidt tilbake. De skjærer ikke grimase til meg; de bare blir så overrumplet og er så uvant med å smile til en fremmed, at de ikke kan bedre.
... verden i dag.

Jeg fanger solen i mitt  øye og reflekterer den på alle jeg møter. Lys og varme er inderlig behøvet blant oss. Trekker pusten og aner at verden er vakker! Men jeg klarer ikke ta det inn over meg, jeg tør ikke tro på at det er meg til del. Jeg er livredd for ordene dine, for hensikten din ... for jeg kan ikke!, kan ikke!, igjen tåle å mislykkes ... Jeg tror ikke jeg lever det over. Jeg er vaklende usikker og redd! Langsomt, langsomt gjenoppbygger jeg mitt selvbilde, mosaikkbit for mosaikkbit ... men det kan så lett legges i grus, alt!

For jeg mangler det trygge fundamentet. Min selvfølelse. Den er nesten fraværende, og bare noe jeg tørker beina på før jeg går over dørstokken ...

Samtidig vet jeg at styrken min - den kan du løpe til helvette og tilbake igjen for, og alikevel ikke nærme deg i størrelse og grad. For jeg vil aldri gi opp. Men jeg må bli gitt tid - jeg må ta meg tid. Og jeg må leve på ramme alvor. Jeg kan ikke leke med deg - om du vil, vet du hvor jeg er å finne. Alle som kommer til meg med åpne hensikter og godt hjerte vil bli møtt med kjærlighet. Men her jeg er nå, må jeg gå min vei alene, med ensomme skritt ... Alle som vil støtte, som vil være til help - de kan få det. Men Herre, du har gitt meg innsikt til å forstå at akkurat min vei - bare er min ...bare min å gå ...

Midt i mellom

Så går det opp for meg.
Det var et adferdseksperiment som gikk skeis! Å gå på byen med besøket var i første omgang ganske teit ... uten en plan, uten å ha forberedt det. Bare å gå, det er ikke rare eksperimentet. Men i tillegg jobba jeg ikke med det på forhånd. Jeg skulle for eksempel ha tenkt igjennom hvilke forventninger jeg hadde, tenkt over antakelser jeg gjør, hva det er jeg ønsker å få klarhet i, og så videre ....!

Jeg gjorde ingenting av dette!

Nå gikk det ikke hals over hodet steike galt, heller, da. Vi hadde full kontroll hele kvelden. Vi ble ikke uvenner, og vi var samstemte om hvor og hva og hvem. Men som eksperiment var det mislykket. Og vi kunne godt ha gått hjem litt tidligere - jeg tåler bare ikke mangel på søvn! Det setter meg ut av funksjon i flere dager. Jeg trenger gode søvnrutiner, faste måltider og trening - det er urokkelig! Dersom jeg forskyver noe av dette litt, blir hele min tilværelse forstyrret.

Og jeg har fullt opp med å øve på dette! Det fyller dagene mine; å passe på å spise riktig og jevnlig, å stå opp til fast tid og legge meg til noenlunde fast tid, og å trene ... det er fulltidsjobb, fortsatt har jeg lenge nok med å ta skritt for skritt. Men de skrittene jeg nå tar, er mer stødige og solide for fremtiden, i sammenligning med mine første stavrende skritt etter kollapsen. Å trene .... er så frigjørende og ....styrkende, jeg føler meg sterkere så lenge jeg ikke overdriver! Så lenge jeg fokuserer på mestring.

Det er en god følelse, jeg føler meg en smule mektig, og opplever til en viss grad å ha kontroll på livet mitt. Men legg èn ting til på vektskåla, så vet jeg at jeg skulle tryne! Antakentlig hardt, også ... for som sakt; dette har jeg fullt opp med. Det tar all min tid og all min motivasjon.

Så når det blir forskjøvet på et punkt, følger alt det andre med - om jeg ikke sover godt, raser treninga og de faste måltidene. Som følge av vinglete måltider, raser kostholdet også, og jeg begynner å lyste på mer usunn mat. Om jeg ikke spiser riktig, virker det demotiverende og jeg gir kanskje blaffen i treninga ...

Derfor må jeg gjerne gå ut, og gjerne eksperimentere - men kanskje ha i minnet at jeg ikke tåler særlig mye, enda - slett ikke etter "normal" standard, hva mangel på søvn og bruk av krefter kommer an på.

Når jeg skal gjøre et adferdseksperiment, skal jeg tenke igjennom hva for tanke eller antakelse jeg har om situasjonen, og som det er viktig for meg å få klarhet i. Så skriver jeg i hvilken grad jeg tror på den tanken, fra 10 - 100 prosent.

Så skal  jeg tenke på hva jeg kan gjøre for å teste ut den antakelsen - hvordan få et entydig svar?

Deretter skriver jeg ned hva som kanskje i beste fall og i verste fall, og hva som er mest sansynlig.

Jeg skal tenke på hvilke vanskeligheter som kan oppstå.

Og jeg skal tenke på hva jeg kan gjøre om eventuelle vanskeligheter skulle oppstå.

Sånn; da hadde det vært greit å gå på byen, ja! For da har jeg klarlagt hva tankene mine er, og hva som er mitt problem. Jeg er mine tanker bevisst, og jeg kan se etter bevis eller avkreftelse for at de stemmer. Alt dette forarbeidet skulle jeg ha gjort før det var greit å få ut på byen, som et adferdseksperiment!

Også; når jeg har vært ute, skal jeg beskrive hva som skjedde, uten å tolke hva som skjedde. Mest mulig objektivt, samma om det hadde negative eller positive følger.

Jeg skal beskrive hva jeg har lært av eksperimentet, også dette uavhengig av om følgene var negative eller positive.
Så beskriver jeg i hvilken grad jeg nå tror på utgangstanken ....
Og tilslutt beskriver jeg hva jeg eventuelt kan gjøre videre for å få mer klarhet i min antakelse - noe som kan bety et nytt adferdseksperiment.*

Ingenting av dette ble gjort, jeg hadde jo slett ikke tenkt meg på byen! Men jeg vil heller ikke være veldig negativ, så jeg glemte rett å tenke på at dette kunne bli vanskelig. Som sakt, var det ikke vanskelig der og da ... men kanskje var det slik at mangel på søvn, alle følelsene det å gå på byen vakte og utryggheten som gjenoppstod i meg, bidro til konflikten på søndag ...? Nåh, man skal ikke tolke alt, heller, eller legge betydning til enhver situasjon eller handling! Men det kan være verdt å se på, for egen del. Verdt å legge merke til at tanker og situasjoner enda trenger kontoll hos meg.
- og viktig å huske at et eksperiment trenger kontrollerte former.

Adferdseksperiment er den beste fremgangsmåte for å teste ut antakelser! Og det kan være så enkelt som bare å spørre .... 


Jeg er langt fra frisk, enda! Langt fra veldig syk, også - men helt klart ikke frisk. Jeg er midt i mellom ...


*(Fritt etter Rolf Aarøes bok " Overvinn din depresjon".)

"Scener fra en Flink Pikes hjem" ...

                                                                
Små innblikk i flinkepikes verden
(samtlige bilder i denne posten er egen kreasjon)







Dette ble så romatisk vakkert og stemningsfullt at det måtte foreviges og deles!
Et sølvfat med snittblomster, kubbelys og telys-beger i fattigmannssølv - mmmm, koos! November er en mørk og kald måned, men skal ikke få anledning å være trasig og lang, om bare jeg kan tenne lys!

Vakkert må det også være, dette livet! Jeg er veldig glad i hverdagsfryd, og dette ...er masse fryd!

Puseskatten min er kanskje min største fryd i livet, både til hverdags og til fest .... hun er det skjønneste, elskeligste, mykeste, mest kosete og kjæreste jeg har! Her sitter hun i vinduet og følger nøye med spurvene som flyr rundt i treet utenfor - hun er en formidabel jeger!Er hun ikke bare det vakreste?!!

Da depresjonen skåret høyest på MADRS-testen, ble jeg overrasket over pus! Ei stund før jeg selv ble klar over at nå gikk stemningsleiet brått i bunnen, visste  hun det, og ble spesielt kjælen og kosete. Hun leste meg lenge før jeg selv forstod at jeg var trist!... de er utrolig kloke, disse pelsede vennene våre!Denne pelsen elsker jeg!

I vinduet der vennen min sitter og følger med på disse fjærballene, henger dette - et tinnhjerte. Rustikt og enkelt nok til at det kan være der året rundt ... samt at jeg liker kombinasjonen av gammelt og nytt, glass og metall og tre. Det henger ikke alene - det er to hjerter i samme vinduet ...

Roser er sart vakre! Og her stilt sammen med mer glass og metall - jeg setter slike små stilleben overalt!

Hvorfor ikke?
Man skal da kunne nyte noe vakkert når som helst, hvor som helst ... til og med på badet kan jeg sette snittblomster - riktig deilig å våkne opp til om morgenen!






Nattbordet mitt kan nesten også passere som et stilleben, men alt jeg har der, er ting som har nytteverdi  ....  
Håndcremèn fra L`occitane er virkningsfull og dufter herlig! Durance duftlys gir mange variasjonsmuligheter i duft, og varer 40 timer ....
Noen ganger tenner jeg et slikt, som får stå å spre sin ange, mens jeg ligger godt under dyna mi og blir søvnig ..
NB! ..må huske å blåse ut før jeg sovner! ... (kremt)

Denne .... gleder jeg meg til å få anledning til å prøve ut! En massasjestein...! Men først må jeg få egnet besøk, og tenke ut et egnet hint ...
 ***     ***     ***   
På kjøkkenet skjer alle dagens måltider, her lages herlig havregrøt (som dynkes i kanel!Mmm!), lunch legges på fat og middagen forberedes og kuttes opp og puttrer i gryter .... dagens siste måltid er kveldsmaten. Den varierer mellom knekkebrød, skive, müsli i yoghurt (og cottage cheese, hasselnøtter, solsikkefrø og banan!Mmm, igjen!) og grøt ... jepp, jeg liker grøt, gitt!

Varm i hjerte, trygg i sinn .....

Del 4 - avsluttende

Vi går ut på byen - tidlig, så det medfører mindre stress for meg ... (?) Gjør det nå egentlig det, da?! Jeg stresser uansett med tanken på hvordan jeg ser ut, hva andre syntes, om de vil gidde se forbi og inn til den personen jeg er, om det vil bli en hyggelig opplevelse med mennesker å prate med eller en kveld med påminnelser om at ute - på byen - er det kun førsteinntrykk som gjelder ...

Hvor ofte skjer det at folk møter en god samtalepartner ute på byen? I mitt sinn er det å gå ut ensbetydende med at berter viser seg frem, det vil si, viser sin veldreide kropp frem, kul påkledning, dansing, tøffe fraser og drikking og sjekking ... det orker jeg bare ikke!

Jeg er nemlig langt fra restituert. Jeg blir sliten av slikt. Jeg må gå små skritt. Jeg har kommet så langt at jeg kan klare henge med på ting man normalt sett gjør - men langt ifra bruke samme styrke energi i hva jeg gjør! For eksempel kan jeg trene nå, men langt mer forsiktig enn hva en frisk person gjør. Jeg kan trene flere ganger i uken, til og med! Uten å kollapse. Men det gjøres med akt og hvile, og riktig kost og god leggetid ... gode rutiner!

Vi kommer til det bestemte stedet, og der er tre bord hvor det sitter folk i prat. Det takler jeg. Vi bestiller et glass vin hver, og småprater. Men nå er praten mer anstrengt. Jeg har de sykt høye hælene på, som virkelig ser ut som man må være superhelt for å gå i! Jeg føler meg ... grei nok. Hverken mer eller mindre. Min venninne føler seg fin, tror jeg. Hun følger med i lokalet. Etterhvert fylles det opp av folk. Bak oss sitter to, jeg legger merke til at den ene følger med oss. Etter en stund blir vi spurt om de kan holde oss med selskap.

Jeg ville normalt sakt nei - men jeg er jo ute for å være sosial!? Så de får komme over. De er fulle. Han som sitter ved siden av meg, har tydelig peila seg ut venninnen min. Han spør om hun drikker Cosmopolitans, og forsvinner til baren uten egentlig å ha brydd seg med svaret. Tilbake kommer han med to eksemplarer av drinken ... den ene til min venninne. Hun ler litt flau. Etter litt kommer den andre i min retning ... jaha? - men jeg vil ikke ha!, sier jeg litt overrumplet og rister på hodet mens jeg smiler unnskyldende. Han himler med øynene ...

Vi blir enige, og takker for oss. Hyggelig av ham å spandere drinker, men ... og vi finner et nytt sted. Etter en stund ser vi de to karene der også. Vi overlater scenen til gutta, og finner en ledig plass enda et annet sted. Jeg begynner å bli kraftig trøtt! Møter mange smil og blikk, men får sitte i fred. Ikke misforstå; det hadde vært hyggelig å prate med noen, at noen spanderer et glass er også normalt sett hyggelig - men om den som gjør det, er ved sans og samling, hjelper mye! Og at hensikten bak ikke stikker så tydelig frem ...

Ved slutten av kvelden har èn funnet mot. Fra bordet ved siden av oss har det vært jevn oppmerksomhet hele kvelden. Det er greit. De har ikke vært til bry. Men nå er siste sjangse ... og en temmelig påseila lang kar finner plass på stolen ved siden av meg. Han er standhaftig - og noe sjarmerende, til tross. Jeg må bare smile av ham. Tilslutt holder han på å gå glipp av skyssen sin, villig til å oppgi den for forsøket på å vinne meg, og jeg vet han har inderlig lang vei dit han skal ... Jeg sier han bør dra, for han vil ikke lykkes med det han prøver oppnå her. Meldinga når inn. Han ser på meg, smiler og rister på hodet. Kaster meg et slengkyss, og følger meg ut - begge jentene har vi fått nok og er trøtte. Hjemme spiser vi og drikker en god kopp te, før vi stuper inn i søvnen ...

Dagen etter er jeg som vanlig tidlig på`an. Vasker opp, koker egg og te og finner frem mat. Søndagsfrokost, også skal vi på tur - ut i frisk luft! Besøket kommer tassende etterhvert. Etter litt mat, tar jeg en kjapp dusj - i varmt vann! - og drar på turklær. Hun er også kledt og klar; i matchende topp og leggings superundertøy, tilsittende allværbukse og Rab dunjakke ....med strikk i ryggen så livet hennes fremheves. Er det rart om jeg føler meg som et rusk, i enhver situasjon ser hun bra ut. I motsettning til meg, føler jeg! Vi kommer oss ut, og det er kjølig og klart. Sol og blå himmel, strålende vær!

Praten går om dette og hint. En eks ringte henne opptil flere ganger mens vi var på byen. Hun ringte ham tilbake da vi la oss. Jeg spør hvordan det gikk? Hun sier at det gikk nå greit, men at det slett ikke er følelser eller snakk om at det noengang blir de to! Hun er så bastant! Jeg smiler litt, man kan ikke være så bastant om livet, det lar seg ikke alltid styre ... men jeg kan godt skjønne at det er hennes overbevisning, hennes intensjon! Hun sier at de ikke er gode for hverandre , der blir bare så mye såre følelser og tull. Jeg forstår. Ut i fra egen erfaring, vet jeg jo at om jeg er med noen som ikke er rett for meg, sårer vi hverandre ofte.

Så jeg deler av hjerte og sinn, trygg i det ene og varm i det andre, av egne erfaringer og opplevelser ... - ja, sier jeg, du blir liksom mer ensom om du er med en som du ikke er forelska i, bare for ikke å være ensom. Hun er taus. Jeg tolker det som at hun lytter. Jeg fortsetter.
- Å være med noen som du ikke her de rette følelsene for, bare sliter deg ut.
- Nei!, sier hun - nei, du kan ikke vite det!
- neinei, jeg kan bare snakke ut fra egen erfraing, svarer jeg og sanser ikke hva som oppstår ...

Jeg snakker om mitt samboerforhold, hva det gjorde med meg å ikke ha annet enn vennskap å bygge det på, kjærligheten manglet og jeg hadde sluttet tro at man møter noen å dele livet med fordi man blir så forelsket at begge ønsker det ...hvor inderlig vi sleit hverandre ut! At det er viktig for meg å ikke gjenta øvelsen, ved å være alene selv om jeg ikke må ... jeg nekter å være så redd for ensomheten at jeg velger et dårlig forhold med en jeg ikke har de riktige følelsene for!

Så bryter hun inn. Sier at hun setter pris på at jeg formulerer meg som jeg gjør, at jeg ikke snakker til henne som jeg gjorde i begynnelsen, for det tolererer hun bare ikke, da blir hun utrolig provosert, for jeg kan faen ikke vite hva hun tenker, og .... hun drar etter luft, og slipper den ut i et sukk! Hun vil bare få si hvor flott det er når jeg formulerer meg slik at jeg ikke sier at sånn tenker hun og slik føler hun ..

Jeg kjenner på ny den følelsen .. aner noe rører litt på seg et sted langt inne i meg. Liksom å bli klar over hva signalet er på togskinna ...! Nå er følelsen tydeligere! Jeg blir vrang, og kjenner oppgitthet. Herregud, da, menneske! Må du slappe av, tenker jeg, men sier at greit, jeg kan ikke vite hva hun tenker - det er da selvsakt! Jeg har ikke sakt det heller?
- joda, du sa "du tenker og du føler", repliserer hun.
- åherlighet, sier jeg lettere irritert nå, det var jo ikke ment som at sånn har du det!
- neivel, men det kan jo ikke jeg vite, svarer hun.
Ånei?, tenker jeg, og føler at her er noen litt vel på tuppa over hva man kan tillate seg å ta seg nær av!

- det er selvsakt en generell formulering, selv om jeg brukte ordet "du" - det skulle heller ha vært "man", for å være helt presis og korrekt, men såpass skjønner du at det ikke er en påstand om å vite hva som skjer i hodet ditt!?, sier jeg, og nå er jeg irritert! Hva faen - er hun ute etter bråk!? Vil hun lage en situasjon?

Hun sa ifra litt for intenst, ble ufin og usaklig. Følelsene ble kanskje veldig sterke. Men jeg godtar ikke å bli bannet til, heller ikke å bli irettesatt på den måten at jeg blir fortalt hva jeg mente med hva jeg sa. Å bli fortalt at slik må jeg aldri mer uttrykke meg til henne. Jeg kan forstå om hun har problemer med om folk uttrykker seg som om de vet hva som foregår i hodet hennes, greit. Men jeg forstår ikke at hun ikke evner å slappe litt av, og se at dette er generelt ment. Når hun så tydelig sier at ingen kan vite hva andre tenker, så må hun vel også innse at det kan jo ikke jeg heller - selv om jeg bruker ordet "du" en gang, når jeg snakker om følelser.

Det blir vondt og kantete mellom oss. Jeg kommer på at jeg har glemt å være på vakt. Glemt å passe meg. Jeg har naivt følt at henne kan jeg ha tillit til. At hun ikke kommer til å såre meg. Jeg syntes dette var en bagatell. Også er det greit nok å si ifra om en bagatell, men det kommer så an på måten det blir gjort på! Hennes metode var langt på vei respektløs!
.... på vei ned fra turområdet er det taust mellom oss. Så tar hun opp tråden igjen. Hun vil ikke at vennskapet vårt skal lide over dette, men det var bare så viktig for henne å få si ifra. Hun vil gjerne ha meg som venn, fortsatt! Men, det er bare så viktig at jeg respekterer henne ...

Heh!, tenker jeg og kjenner at nå er det nok! Jeg sier det. Så trekker jeg pusten, og sier at jeg har respekt for henne - så klart har jeg det. Men hun bør ikke prøve kontrollere folk rundt seg på den måten som hun forsøkte med meg, sier jeg. Det blir litt frem og tilbake, men vi ender på at vennskapet vil vi holde på .... så er vi hjemme hos meg igjen. Det er tid for henne å dra. Det er godt. Jeg kjenner meg helt forpint! Magen gjør vondt, og jeg er sliten. Ett sted i brystet sitter en tristhet, som vokser seg større for hvert hjerteslag!

Hun må legge sminke. Jeg sitter i stua. Tenner lys, og lytter til Josh Groban. Vakker stemme. Tårene sveller opp i øynene, og jeg får ikke stoppet det. Salte dråper renner nedover kinnet, mørke øyne blir blanke og skuffelsen har pigger som en kråkebolle. Hun kommer inn i stua. Ser på meg og spør om det går bra? Det gjør ikke det, sier jeg. Vi prater, jeg prater - hun lytter. Så gjør hun et eksempel av at måten hun bare lyttet på nå, var slik hun hadde behøvd at jeg kunne forstått henne i stad. Jeg kjenner oppgittheten enda en gang! Men er mer sorgfull og orker ikke konfrontasjon igjen. Jeg sier jeg er lei for at jeg ikke skjønte hvor viktig det var for henne, med en gang. Hun smiler.

Jeg sier at dette er en situasjon der jeg typisk låser meg. Der jeg avviser et vennskap for fremtiden. At jeg pleier låse meg og trekke meg unna, når situasjoner tilspisser seg slik som dette. At det er vanskelig å våge være ærlig om hva jeg føler. Helst vil jeg bare late som ingenting til hun har reist. At jeg viser henne hvor lei meg jeg har blitt, er fremskritt for meg. Vi er enige om at det er bra! Men likevel ... betyr det jo ikke at alt er i orden mellom oss. Den vissheten gror frem sterkere i meg utover kvelden, etter at hun har dratt. Jeg aner at det kan bli vanskelig for oss å ha et så nært vennskap som hun ønsker.

Jeg setter pris på henne, setter stor pris på hennes vesen. Men ikke på at hun ser ut til å bare se èn side, når ting blir vanskelige! Jeg kommer på at hun er også syk. Hun venter på plass på behandlingsstedet der jeg har vært. Hun har gått til psykiater/psykolog i flere år. Jeg har nettopp startet. Kan hende viser det at hennes problematikk sitter enda dypere enn min. Og likevel er min nok til at jeg for øyeblikket ikke kan fungere i samfunnet, helt og fullt. Jeg forstår at jeg kan være svært takknemlig for bestevennen min, som tross alt er veldig lydhør, uttrykker seg godt og uten å bli ufin, og som virkelig kan se flere enn èn side! Uten grunn ringer jeg bestevennen for å si henne at jeg er veldig glad i henne!

Hun blir paff, og svarer med javel?, og at hun er veldig glad i meg også? .... og jeg må si at der er ingen grunn, ingenting jeg skal be om eller fortelle - jeg behøvde bare å si henne akkurat det! Hun ler, og gjentar (litt mindre spørrende!) at visst er hun glad i meg også!

Jeg slapper litt mer av. Kjenner at skuldrene mine har vært under kjevene. At pusten er grunn, og musklene ømme. Hjertet begynner å slå igjen .... øynene mine er litt mindre redde og ikke så vide mer. I mitt stille sinn gjentar jeg den takknemlige følelsen over min utrolige bestevenn ... en kjent og kjær trygghet varmer meg som et varmt ullpledd jeg trekker godt rundt meg. I brystet tiner de kalle kyssene fra Ensomheten opp og sildrer bort som bekker i vårsol, og jeg merker at hjertet tiner enda mer opp og igjen jobber mykt og fast ...

Varm i hjertet, trygg i sinn ...

Jeg stirrer Faen i senk

Sådæven dykka jeg dypt og godt ned i melankolien og depresjonen igjen! Hvordan går det an? Det er jo så lenge siden sist jeg lot det skje?! Jeg har jobbet og jobbet med tankene, snudd på de til positivt og ikke latt tvil og antakelser få feste!

Men så går jeg i filler, og tårene renner uten grunn - jeg verker på innsiden. Jeg blir så usigelig trøtt, og jeg mister sikt - kroppen gir etter og jeg trenger hvile! Men jeg får ikke sove, søvnen er fraværende. I brystet stikker en skarp smerte, jeg får ikke puste! Hiver etter pust, og bryter ut i hikst som går over i tårer.

Stille vann over kinn, fuktige vipper og mørke øyne så blanke, blanke ... og brustne av håp som visner på rot. Jeg kjenner Ensomhetens kalde kyss mot mitt bryst, og fraskriver meg enhver som påstår sitt vennskap - min forakt er for stor, du kan ikke bekjempe den! ... selvforakt og avmakt og trass! Gå! Gå din vei, for jeg klarer det ikke og må være alene! Dømt til Ensomheten!

... du får ikke klare det for meg! Aldri vil jeg tillate at noen skal bære meg når jeg selv ikke klarer gå, jeg knekker heller, her jeg vakler avgårde i sinnsvak kamp om livet!

Men trassen min er også den bølgen jeg skal ri gjennom stormen på. Den løfter meg gjennom all jævelskapen, og jeg stirrer Faen i senk! Spiller terning med ham, uredd og i dødsforakt - jeg har ingenting mer å tape. Verden er svart muld og kalde klipper, og jeg er den eneste i mitt slag! ...siste gjenlevende av arten.

Til jeg igjen vinner fri fra storm.

Varm i hjertet, trygg i sinn ...

Del 3

Min venninne foreslår å gå en tur ut på byen. Jeg stivner! Jeg har ikke vært ute på byen på et par år. Jeg har unngått alkoholen og mangelen på søvn, på grunn av minner om situasjonen jeg engang kom opp i som konsekvens av for mye alkohol, og skyldfølelsen jeg bærer for det ... for skadene og arrene. Og fordi jeg ikke kunne klare, makte!, så vanvittig tappet som jeg kjente meg dagen etter en kveld på byen! Slik som man kjenner seg når man er fyllesyk, slik har jeg hatt det de siste årene - en ubestemmelig blanding av bakfull og influensa ... hver dag!

Da vil jeg for enhver pris unngå det! Unngå å kjenne meg så tappet! Unngå stresset ved å være blant så mye folk, føle at jeg blir sett, å unngå innpåslitne og fulle som sjekker opp og damer som kaster skrå og nedlatende blikk ...! Men det er jo en naturlig del av et sosialt liv, også. Og jeg har en utfordring fra behandlingsstedet om å gå ut på byen som del av strategi på å få meg på beina igjen, klekket ut i felles enighet mellom meg og terapeuten. Så jeg nikker. Sier at jo ...det kan vi jo.

Hun kjenner til min vegring for å gå ut. Hun smiler og sier at det absolutt er helt ok om jeg ikke vil, jeg må bare si ifra. Neida, det går bra, sier jeg og tenker at det er bedre å bare hoppe i det enn å krype ... nervene gjør at magen min ganske kjapt er i ubalanse!

Så sier jeg at om jeg kan, vil jeg gjerne tenke litt over det .... og ler keitet. Jeg føler meg litt dum og kommer ikke helt i kontakt med hva jeg føler! Hodet mitt tror ting er ok, fordi jeg ikke får andre signaler. Men jeg begynner bli klar over noe diffust og fraværende, som skiller meg og verden. Reaksjonene mine, de rekker ikke frem, de er forsinket som NSB en slapsete vintermorgen! Ok ... hun ser på meg. Så kommer hun med et forslag om at vi kanskje kan gå tidlig ut, folk er jo litt trege ut på byen her?

Jeg tenker meg om. Aner noe rører litt på seg et sted langt inne i meg, men får ikke tak i hva det er ... og jeg svarer, uten å ha blitt klar over hva signalet er på togskinna ..
- ja, men det er jo en god idè, da slapper jeg vel mer av ..!, sier jeg og innser at ut må jeg visst. Hun presser meg litt - og jeg presser meg selv. Siden jeg tror jeg mener at det er ok, at jeg sikkert trenger litt press, reagerer jeg ikke, nå heller.

Vi kommer hjem, etter at hun har funnet flere plagg som satt slik jeg kan huske å ha hatt lett for å finne klær engang, og sukker fornøyde over å få gå ned av høye hæler! Jeg er øm i beina ... og vil bare krølle meg opp i sofaen med en film, egentlig. Tanken svipper innom hodet mitt, men former seg aldri til ord som blir uttalt ...bare et bilde. Men jeg kan ikke gjemme meg for alltid!, tenker jeg. Og lurer litt fryktsomt på hva i all verden jeg skal ha på meg, ettersom jeg har et kleskap fullt av klær i en størrelse mindre av hva jeg plutselig har blitt ...

Hun ivrer, skjønt hun stadig gjentar at det er helt greit om jeg ikke vil ... så forsvinner hun inn på badet. Hun spurte før hun kom om hun kunne låne shampoo hos meg, så slapp hun å ta med? Javisst, helt greit, svarte jeg, og smilte for meg selv - jeg har ørten ulike shampoos, som jo er dyre hos frisør men langt mer overkommelige i pris fra nettet! Og jeg har fortalt om de mange flaskene, ledd litt over all plassen de tar på badet, men også sakt at har jeg langt hår får jeg værsågod ta vare på det! Det innebærer god pleie og gode produkter - og litt variasjon fra årstid og form ... hun hadde det nok i minne, knegger jeg for meg selv.

Nevner det til henne når hun stikker hodet ut og lurer på hvilken serie jeg anbefaler henne, og hun ler og innrømmer at det stemmer nok - hun hadde god lyst til å få prøvd ut noe av min hverdagsluksus ... Mens hun er i dusjen, setter jeg igang middag. Kokkosmelk på kok, kutter chilli og hvitløk, og har oppi. Skviser en halv lime. Rasper ingefær, en halv løk i biter og paprika etter smak ...og Tom Ka Paste og tilslutt kylling. Der skal også litt frisk koriander oppi, men jeg har bare krydderet - det får holde, nå. Kyllingen får trekke, og jeg setter på ris.

Min besøkende venn dusjer og dusjer, og jeg kommer på at jeg har ikke nevnt for henne at her er en liten varmtvannstanke og at det ikke er så lurt å stå lenge. Tenker på å banke på døren og be henne spare litt varmtvann til meg, men får meg ikke til det. Syntes halvveis at hun kanskje kunne tenke på det selv, men skjønner også at det ikke er det første som faller en inn ...? Endelig blir hun ferdig! Da er også maten ferdig, og jeg legger ris i bunnen av en skål. Over den øser jeg thai-suppen. Så kan vi spise.

Jeg er sulten! Thai-suppen er het, men god! Jeg kjenner den brenner litt på tunga, men ikke mer enn at jeg orker det og nyter smaken. Besøket liker den også, og forsyner seg enda en gang. Så blir det tid til at jeg også kan ta en dusj, og jeg føler jeg trenger det! Etter å ha labba rundt i butikker og kafeer i høye hæler, mens svetten pipla ned korsryggen fordi jeg er totalt uvant å gå i hæler nå, kan det være riktig oppfriskende med en skrubb! Jeg finner frem shampoo`en som er siste anskaffelsen.
Det er tomt for varmt vann ...

Hun må vite det. Hun kunne ha sakt noe, siste del av dusjinga hennes må ha vært i kaldt vann!? ....ellers ville det ikke ha vært så kaldt nå, ikke uten at hun også fikk kjenne det. Dårlig samvittighet? Jeg prøver å ikke la det bety noe. Hun har da vel ikke ment det! Og hun er kanskje for flau til å si noe ... nei, jeg må la være å tenke rundt dette! Det blir bare fundering, og ender i antakelser! Jeg slår vannet av og på, ettersom jeg shamponerer håret og skyller det, og kommer meg gjennom en hel dusj. Føler meg friskere. Drar på singlet og joggebukse, varme sokker og en ulljakke, og tusler meg inn i stua for å slappe av i sofen med litt fjernsynsunderholdning. Lørdagskvelden senker seg med levende lys og lune pledd.

Varm i hjertet, trygg i sinn .... og en liten uro i magen ...

Varm i hjertet, trygg i sinn ...

Del 2

Så opprinner lørdag - en dag hvis navn smaker av sjokolade og trøfler, som har sol i seg og lett forelskelse! Lørdag, en deilig dag av fri vilje og velbehag. Jeg våkner tidlig, uthvilt og frisk, og gleder meg ved tanken på venninna mi som jeg snart kan ønske god morgen og servere chai. Gløtter ned i fotenden av senga, og der ligger pus kveiliet sammen. Gløtter tilbake på meg, blunker lunt. Vakre, vakre pus!

Jeg strekker på meg og har et eget, fint øyeblikk med myk pels og høylytt, frydefull maling! Mmm, det er herrrlig å bli klødd bak øret! Så slenger jeg dyna vekk og tasser ut på kjøkkenet. Tepose, vannkoker, suketter, melk - chai. Slurper i meg het drikke og nyter kroppens langsomme oppvåkning. Leser litt i et blad og bare kjenner på roen. Telefonen ringer plutselig!

Det er bestevennen! ... henne har jeg ikke hørt fra på lenge. Et par uker? Det er godt å høre fra henne. Hun har litt å fortelle, om seg og sitt, jobb og ønsker for fremtiden. Hun vil bare selge og komme seg i vei med å flytte hit som jeg bor ...! Jeg skjønner det. Det er nært familie og stedet vi vokste opp - og jeg er her. Det vet jeg nå, at venner skal man unngå å flytte fra ... heller flytte til. Hun sloss mot en betennelse i kroppen også, det er ikke helt udramatisk og jeg forstår hennes bekymring. Det er godt å lytte til stemmen hennes igjen!

Så våkner besøket, og jeg har te klart. Vi spiser frokost sammen og er klare for å få med oss litt av byens butikker og kafèer. Høye hæler og fjonge frøkner, vi ler litt av at vi kjenner oss litt pyntesyke! Gårsdagens samtale ringer svakt i ørene på oss enda, tanker om hva vi hadde trodd om våre liv ved tredveårsalderen ... mann, barn, et hjem. Familie. Kjærlighet .. samhørighet ..

Vi finner både gull og myrrah, og koser oss på kafè. Ler og prater. Filosoferer og drømmer, og kikker på menneskene som er rundt oss. Jeg prøver føle meg trygg. Likeverdig med de. Men jeg blir selvbevisst sammen med venninner, sammenligner meg selv med de og syns jeg faller gjennom. Det kommer vel ganske enkelt av at jeg ikke er tilfreds med meg selv enda, ikke helt hvor jeg ønsker å være - kroppslig og mentalt ikke helt i ønsket form ... Men dagen er enda god.

Varm i hjertet, trygg i sinn ...

Hun kommer, og smiler. Jeg smiler også. Vi har begge gledet oss til å se den andre igjen! Bag`en over skulderen. Hun ser ut i kroppen slik jeg gjorde for fire år siden. Veldig smal midje, normalt slank ...jeg savner det! Men jeg gleder meg til å vise henne leiligheten min, som jeg liker så godt! Som jeg innredet helt i min smak; litt nytt, litt "gammelt". Bekvemt og lunt og koselig!

Vi går under en mørk stjernehimmel, klar og kald. Månen lyser bak oss. Skritt mot veien, ivrig prat, litt om reise og hendelser og litt om det siste i livet. Dagen har vært travel. Leiligheta måtte få en vask, jeg ville vise den frem som aller finest når jeg endelig har besøk. Måtte løpe ut et ærend, vaske klær og henge opp.

Klokken tre hadde jeg avtale om trening og løp ivei for å rekke - jeg syntes å merke at det gir resultater allerede og vil ikke gå glipp av trening! To timer går med løping og svetting, litt vektløfting, badstu og dusj. Så er det rask gange hjem og starte på biscotti-baking. De blir ferdige et kvarter før jeg må gå for å møte venninnen min når hun ankommer ... da er jeg lettere sliten etter en travel dag. Men ikke utmattet. Og det er godt å merke!

Men jeg gleder meg til å bare slappe av, sitte i sofaen, bare prate og drikke noe godt! Til å være med en som jeg føler meg avslappet og trygg med, fordi hun sier hun forstår, og fordi hun lytter. Potetene står på kok på ovnen, og er nesten ferdige når jeg kommer tilbake med henne. Jeg setter brokkoli på kok, og steker fiskekaker. Enkelt, men godt og sunt. Skravla går så mye ved matbordet, at maten nesten blir glemt! Vi drikker rosèvin til.

Stuen er i stor grad opplyst av levende lys. Etter middag, sitter vi i sofaen, og skravler masse - utrolig at vi har så mye å snakke om! Innimellom ler vi, ofte går vi i dybden, og mye vi snakker om er livets alvor og realiteter ... eksistensielle spørsmål og livssituasjon, tvil på egen verdi og nytte i verden og tanker om fremtid - og håp. I fornuftig tid bestemmer vi oss for å gå til sengs, så vi er uthvilte og friske dagen etter. Jeg sovner med et smil, vitende om at pus er i fotenden av sengen min og en venn sover i gjestesenga ... varm i hjertet og trygg i sinn.

(fortsettelse følger!)

Identifisering

Hvordan identifiserer man Negative Automatiske Tanker?

Tja, man må kanskje bare bli bevisst på at nå var ikke tankene mine positive, dette hjelper ikke meg å tenke - eller så kan man benytte noen hjelpespørsmål.

Om jeg hadde stått på før nevnte flyplass og følt meg trist og usikker istedet for den tryggheten som oppstod, da kunne jeg antatt at en Negativ Automatisk Tanke (NAT) hadde vært initiativ til de følelsene. Jeg kan ikke vite det sikkert, for de blir ikke registrert og printa ut så jeg kan sette fingeren på de og si at "Der! Der er en Negativ Automatisk Tanke! Visste jeg det ikke!" ... men jeg kan ganske trygt gå ut ifra det, dersom vi sier at tristheten og usikkerheten ikke kom av en faktisk hendelse der og da, men bare ble merkbar.

Det er naturlig å bli trist dersom situasjonen tilsier det, som ved at det skjer noe med noen man er glad i, for eksempel. Men altså ikke så naturlig om det kommer mer eller mindre uttav det blå ...

Men så er det ikke sikkert jeg klarer å gripe hva denne hersens tanken var, presis, da jeg ble trist og usikker, om vi nå sier at det var det jeg ble! Kanskje vil tankene dreie seg om noe annet når jeg alt har blitt trist, enn hva de gjorde rett før. Disse tankene, de er lynraske! Jeg kan få til en hel tankerekke på få sekunder ... for å bli sikker på hva NAT er, kan jeg stille meg selv noen spørsmål. Da får jeg kanskje ringa den ganske så nøyaktig inn.

Spørsmål til hjelp for identifisering av NAT

• Hva foregikk inne i hodet ditt før følelsen kom?
• Hva foregikk inne i hodet ditt da følelsen vedvarte?
• Dersom tanken er sann, hva er det verste som kan skje?
• Dersom tanken er sann, hva tror du at andre vil tenke og tro om deg?
• Hva kan dette si om deg, ditt forhold til andre og din fremtid?
• Hadde du forestillingsbilder og hva var innholdet i disse?
• Hadde du forestillingsbilder om fortiden og/eller fremtiden?
• Hva er ille med de andres reaksjon dersom det verste hadde skjedd?
• Dersom det verste hadde skjedd, hva ville det ha betydd for deg?

Dersom du ikke får tak i noen tanker, kan du stille deg spørsmålet;

• Hva tror du at du kunne ha tenkt som forklarer den påfølgende følelsen?*

Da kan det hende at tankene ikke lenger er så villstyrige på frifot - du kanskje kan få grep på de negative, og snu på tenkemåten! Dette jobber jeg med. På egen hånd, så mye som jeg får til ...

*(Spørsmål fra Rolf Aarøes bok "Overvinn din depresjon". )

Rot og rør

Til helgen får jeg besøk. Hun som jeg fikk så veldig god kontakt med den første uken vi var på behandlingssenteret, har fortsatt å holde kontakt. Det virker begge veier, såklart! Jeg har holdt kontakten med henne også. Nå har vi avtalt at hun skal komme på besøk, og være hos meg i helgen! Jeg gleder meg!

Da vil jeg gjerne vise frem leiligheten min fra det aller fineste! Jeg må vaske gulv, tørke støv (host!), rydde og kaste og organisere ting der de hører hjemme (!), re opp sengen til henne, sette nye stearinlys i stakene, handle inn godsaker i skuffer og kjøleskap og vaske badet. Også tenkte jeg at jeg vil by på hjemmelaga brød.

Da jeg var ute etter en pakke mel, kom jeg tilfeldig over noen kurver med jordbær. Jeg hverken stussa på hvor de kom fra, eller det at vi er i november - her skulle det kokes sytetøy! Hun skal få nylaga jordbærsyltetøy. Også tenkte jeg å lage biscotti! Siden det er så namm til både kaffe og te, og garantert blir bra ... heldigvis er de ikke mulige å feile med.

Men gjesterommet ... jeg har ikke fått den bokhylla som jeg trenger for full organisatorisk orden! På gjesterommet flyter det litt, på skrivebordet - med regninger og papirer og diverse som skulle hatt sin plass. I nødsfall får det finne sin plass i en pose, under senga, til hun er reist! Det man ikke vet ...!

Jeg er altså litt på etterskudd nå ...fordi jeg sitter her og skriver om hva jeg skal gjøre istedet for å gjøre det! Så nå er sikkert jordbærsyltetøyet ferdig, og tiden inne for litt brødbakst!
... kom gjerne innom, om du skulle få lyst - jeg byr på nybakt med hjemmelaga syltetøy!

Annerledes

Jeg står på flyplassen. Ved bagasjebåndet - og lytter til surret av stemmer som fyller rommet. Folk som prater sammen, ler og angir lyd ettersom temaet handler om noe kjent eller ukjent; "Aaah!" og "Aaaw" - eller "Mm-hm" og høflig nikking ... Båndet er foreløpig stille. Jeg er trøtt. Jeg blir alltid trøtt når jeg reiser, uansett hvor kort eller langt det er! Men jeg smiler for meg selv der jeg står - stemmene ...

Jeg husker de var overveldende, bråkete, påtrengende, masete, slitsomme, dominerende ... Jeg ble utrygg. Skuldrene under ørene, store øyne - stress i kroppen. Følte at alle stemmene ville overfalle meg! Ta meg, jage meg ...

Men ikke nå.

Nå smiler jeg stille for meg selv, mens jeg venter på at bagasjebåndet skal begynne å røre på seg. Og jeg kjenner den varme gløden i meg, som stemmene skaper. Trygghet. Vennlighet. Ro.

- hva er annerledes?

Stemmene jager ikke på meg. De er ikke påtrengende og masete. Jeg er trygg. Steinstøtt står jeg med lave skuldre og lar meg ikke på langt nær stresse som før. Min eneste utålmodighet er kofferten som ikke kommer - og det at jeg er trøtt. Men så rører båndet på seg med et rykk, og hverken først eller sist kommer kofferten min. Smålykkelig rusler jeg i vei til flybussen ....

Jeg er annerledes!

Der sitter en skjebne på Karl Johan

Å gå på Karl Johan er hjerteskjærende. Der sitter skjebner av ulik art, med ett sted en mor og en far som elsket de ... tenker du noen gang på hva slags bakgunn disse vakre menneskene har? Hvor de kommer fra? Hvilken vei de gikk inntil de krysser din vei? At de kunne være din søster eller din bror..

Jeg gjør. Jeg kan ikke unngå det! Jeg tenker på at en gang, ett sted, fantes foreldre som hadde håp og ønsker for disse sine barn. En gang hadde de selv drømmer. Og håp! Tanker om en fremtid ... og kanskje ønsker om noen å dele den fremtiden med. Men ikke i dag. Der de sitter, vil de sikkert ikke ønske å dele sin situasjon med noen ... en kopp foran seg.

Langt og lurvete hår under ei skyggelue ... blikket i bakken. Hvem var du? Du som sitter der, en kald kveld i oktober. Hvor skulle du, og hva skjedde? Hva skjedde??! Din fremtid, ditt håp - bærer du det enda? Er det nå en tung bør blitt ... ? Når kvelden kommer - hvor sover du? Har du mat i magen, holder du varmen? Hvem er du nå ...

Og når ..... fikk du sist en klem ...?

Jeg ser dem. Blikket mitt er ikke dømmende. Jeg ganske enkelt ser de som sitter der - og møter de mitt blikk, smiler jeg vennlig til de. Kanskje er det ikke alltid penger de behøver, kanskje av og til et smil? Jeg får lyst til å sitte ned med dem. Gi en klem. En prat. Tilby ei seng å sove i, varm mat i magen ... men alt jeg gir, er kaldt stål. Penger! (phø!) .....
Jeg undrer ... hvor kom du fra ...hvor var det du skulle ...du vakre medmenneske?

Full overhaling, takk!

Det blir knapt med tid! Jeg slumra litt for lenge, også måtte jeg bare vaske gjennom håret, selv om jeg tenker trene senere - det ble for dødt og flatt! Tenker på stakkars kiropraktoren, han skal slippe å måtte ta i et uvaska hår ...eller en uvaska kropp (grøss!). Etter dusjen kokes det havregrøt på harde livet i kjøkkenet mitt - som etterpå spises med masse Storeulv-blåsing! ...den er varm!

Jeg er klar. Nyskrubba og påkledt, napper med meg lommeboka (den er som regel lur å ha med seg, sjelden at der inntreffer sånne Anton Duck-kunde-nummer-èn-million-hendelser som lar kunden passere gratis ... ) og låser meg ut av leiligheta. Lett på foten, ned trappa, og ut i tidlig høstmorgen og solskinn i gyllent bladverk. Kroppen er varm etter havregrøten! Phu!

Men jeg har bare tiden og veien, så jeg legger ivei - rakt ned til sentrum og rundt hjørnet, og der er kiropraktorens kontor. Jeg sitter et par minutter og venter. Er jeg sent ute, tro? Jeg strekker frem hånda og vifter forsiktig til ei dame med musikk i ørene. Smiler. Hun drar ut ørepluggene. Jeg spør om hun har sittet der mer enn ti minutter? Det har hun.
- har han sett etter pasienter?, spør jeg.
Nei, det har han ikke. Hun sier det kom en mann ut for litt siden.

Javel, nei, da er vel alt greit ... antakelser og uro må legge seg stille - jeg adferdseksperimenterte de bort. Ved å gjøre noe så simpelt som å spørre! Jeg puster ut og leser litt på en brosjyre om nakke og rygg. Like etter går døren opp. Det er min tur. Jeg smiler. Så greit ting går når ikke jeg driver å bekymrer meg over ting jeg bare antar, men egentlig ikke har belegg for ...! Han spør hvem som er kvart over ni? Jeg reiser meg og følger ham inn.

Han er kjekk! Men formell, såklart, han gjør jobben sin. Han samler data og informasjon om meg. Spør om ryggen. Om jobb. Hva jeg gjør nå. Jeg svarer. Jeg har ingen vansker med å fortelle om utbrenthet, type jobb og hvor lenge jeg har hatt de ulike smerteproblemene i rygg og nakke. Der sitter altså en låsning i nakken, på venstre side, som har vært i mange år ... og ene skuldra har ikke fungert som den skal siden ..heh, eeeh, jeg flytta da, og så ... på fire-fem år har nok ikke den vært helt som den skal. Jeg nevner den ene vingen min, også.

Han beordrer meg over i en stol. Før jeg vet ordet av det, er behandlingen igang! Han klemmer på muskler i halsen, føler seg oppover nakken, vigler hodet lett frem og tilbake, før ha tar et godt tak i hodet på hver side av nakken og bryter til! Høye smell i serie følger! Jeg bryter ut i spontant latteranfall, og ligner aller mest Julia Roberts, slik hun ler når Richard Gere klapper lokket av eska et kjede ligger i, over fingrene hennes i "Pretty Woman"!

Jeg blir lettere flau over all lyden jeg lager. Men så vrir han til - igjen! - og et nytt latteranfall kommer! Jeg rekker ikke å kjenne at det er vondt, jeg bare erkjenner etterpå at det var det - men det går så fort at jeg bare får med meg overraskelsen i hva som skjedde. Det er overraskelsen som overrumpler meg, og får meg å sette i med latteranfallene. Nå er jeg flau! Etter å ha vridd og klemt litt mer på nakken, er han sålangt fornøyd, og ber meg legge meg på en benk.

Jeg ligger på magen. Kjekke kiropraktoren presser på ryggen min, og blir ...sjokkert? Jeg er jo helt låst i ryggen, der under vingen som jeg nevnte, hadde jeg ikke vondt i brystet??!
- eeh ..nei?, sier jeg, og undrer - er noe veldig galt?
- men - har du ikke hatt problemer med å puste, da!?
- jo!, kan jeg svare da. Det har jeg, jeg har vært tungpusta, liksom ikke fått nok luft. Jøss! Ante ikke at det kunne komme av låsninger i ryggen ...trodde det var noe i veien med lungene mine ..

Han klemmer og finner punktet. Ber meg puste godt inn, også godt ut. Idèt jeg slipper lufta ut, legger han hele vekta si i ryggen min - tror jeg, det kjennes iallefall heftig! Ryggen smeller og knaker! Han gjør det samme over hele ryggraden. Så skal jeg ligge på siden, han drar skulder og hoftekam hver sin vei, og korsryggen min gir fra seg en rad av knas og smell. Jeg ler ikke så fælt nå mer - ikke i det hele tatt, faktisk - men vondt er det ikke.

Jeg føler meg helt utrolig fri i kroppen, etterpå! Han ber meg kikke meg over skulderen til venstre. Det har jeg ikke kunnet på mange år ... men - nå går det helt fint! Jeg er full av beundring, kan jeg brette ham sammen og ta ham med meg hjem? Som jeg har hatt lyst til å rive tak i nakke og hode selv, og knekke opp låsningene! Men jeg sier ikke noe om å ta ham med hjem, nei. Han er på min alder. Jeg regner absolutt med han er gift, far, kanskje - ihvertfall samboer ... eller han har en kjæreste ett sted. Jeg tror nesten jeg er den eneste single i tredveårene som er igjen!

Men jeg er glad for å skulle tilbake igjen om en uke - jeg regner ikke med at ryggen min bare vips! er fiksa ... og jeg vil gjerne ha den stabilisert. Han nevner øvelser han skal lære meg, også. Det er sikkert ingen dum idè, for jeg knyter fort opp musklene igjen ... og han syntes jeg skal gå til tannlegen, og få ei biteskinne - siden jeg noen ganger våkner midt i natten med kjevene i lås.

Søren heller - når jeg nå likevel er i biter, hvorfor ikke ta tak i alt med en gang! Så nå har jeg siden sykemelding vært hos tannlege og bytta ut det meste amalgamet jeg har i tenna (skjønt, enda gjenstår et par ..men det ble rett veldig kostbart!), vært innlagt til kognitiv terapi og løser nå opp ryggen, pluss at jeg har begynt å trene ... noe mer??! Gudene vet! Men i det virkelige liv finnes ingen Petter Smart-løsninger, så det er bare å sette igang - ting tar tid, som kjent ... og jeg bruker tiden godt! Full overhaling, takk!

Vifting i småregn

(Bildet er egen kreasjon ...)

Lue, votter ... drar i allværjakka mi og får opp glidelåsen, også ut. Dagens friskluft-ekspedisjon skal legges innom en dyrebutikk. Jeg skal plukke opp litt våtfôr til pus, så hun også får litt varisjon i kosten sin. Jeg vet hun blir glad. Hver gang jeg åpner en pakke, kommer hun løpende med halen i været. Vakre pusen min! Hun er veldig mye skogkatt.

Så jeg rusler meg ned trappen og ut i lett regn. Glad jeg tok på lua. Kan være ute i ganske mye vær med lue på! Skrår over veien, og opp bakken. Nesten på toppen av den, ser jeg rett mot huset på andre siden av veien. Der bor et gammelt menneske. H*n pleier alltid å sitte i kjøkkenvinduet sitt, hver dag, og følge med på alt ute. Så også nå. Jeg smiler for meg selv, har mange ganger tenkt på å vinke ... og lurt på hva som da skjer.

Ville den som sitter der, bli irritert? Kaste med hodet og se bort? Kanskje rive opp vinduet og skjelle meg ut? Eller bare bli enda mer nyskjerrig?
- eller .... faktisk vinke tilbake??!

Før jeg får laget meg flere antakelser, løfter jeg plutselig hånden og vinker! Helt rolig og avslappet, bare en vifting, lik den kongefamilien gjør fra balkongen, sånn foran meg ... jeg smiler forsiktig. Den gamle vinker tilbake! Jeg smiler spontant enda bredere! Merker at det gnistrer av smilet mitt! Overrasket, og glad over resultatet, fortsetter jeg frisklufts-ekspedisjonen min i småregnet ... lua godt trukket ned over langt hår og et stort glis i fjeset ...!

Evig solskinn i et plettfritt sinn

Jeg trente igår! Det var andre gangen jeg var innom treningssenteret siste uka - jeg trente nemlig også på fredag, men det var ikke noe å skrive hjem om, for å si det sånn! Da løp jeg en tur på tredemølla, litt småstiv i kroppen og selvbevisst. Overdrev ingenting og etter tju minutter var det nok. Tøyde ikke ut, jeg ble altfor selvbevisst og ville bare ut, ut! Henta jakka mi, og løp hjem og dusja ...

Greit nok, det - det spiller jo ingen rolle om jeg drar med meg alt dit og dusjer der, eller om jeg tusler hjem. Bortsett fra, at det faktisk er en liten utfordring å dusje på treningssenteret! For ei blyg og selvbevisst jente kan det være ei påkjenning å stippe ned til netto blant veltrente og høye jenter ... nei, jeg er ikke høy. Jeg er ei lita tulle ... og jeg fikk kjenne på at jeg ikke strakte musklene, iallefall tøyde litt, bare!

Men igår var det bedre! Pakka sekk med håndklær og såpe, shampoo og kur til håret. Løp avslappa og vel på mølla i 35 minutter, og løfta vekter under oppsyn og veiledning, og følte meg slett ikke selvbevisst. Pusten gikk jevnt og fint! Da liker jeg meg. Og jeg tok mer i vekt enn hva instruktøren hadde trodd jeg skulle -ha! - fornøyelig! Svett og fin (?) tusla jeg meg inn i jentegarderoben.

Der tok jeg såpa mi med bort i dusjen. De har bygget nye garderober, og nå har man litt privatliv ved at man får stå i hver sin bås. Etter en god skyll og godt inngnidd kur i håret, entra jeg badstua. Den var varm og god, og jeg lå der en ti minutters tid og bare slappa av. Håret var ganske nært tørt, med kuren godt trukket inn, da jeg igjen slo på vannet i dusjen. Vannet kjølte ned kroppen til normal temperatur igjen. Deilig!

Buksa kjentes igrunnen enda trangere da jeg kledte på meg. Kan vel tenke meg at kroppen jobber og pumper blod rundt om, og musklene øker i volum .. men litt ubehagelig var det, likevel. Men jeg tok det med ro. Slappa av, og jeg var ren og følte meg vel. Jeg lukta himmelsk også, etter kuringa av håret. Så jeg forlot treningssenteret med et smil! Jeg mestra treninga! Og jeg mestra det "sosiale" - å ha mennesker rundt meg, selv naken! Da jeg tusla meg fra badstu og til dusj og imellom benk og skap i Evas drakt, møtte jeg blikk og smilte.

Det er nemlig der mye av angsten ligger! I antakelsen! Om jeg løfter blikket, og ser meg om - oppdager jeg jo at folk har nok med seg selv. De kaster kanskje et blikk mot meg. Men ingen nistirrer. Jeg er faktisk ikke så interessant ... om jeg løfter blikket, får jeg ikke anta! Da ser jeg, og folk rundt meg skjønner at de blir sett, også. Og når jeg så de, og møtte blikk rolig, skjedde det "utrolige"! Nemlig at folk smilte til meg! Og jeg var rask til å møte de smilene, for de er usikre og trekkes raskt tilbake om de ikke blir møtt ...

Underlig, det derre - hvordan man lager seg forkjærte "kjøreregler" i hodet, og mister oversikten ... Så, igår var jeg altså og trente. På mer enn èn måte. Jeg trente kroppen - og jeg trente på nye kjøreregler! Jeg trente for å motvirke min sosiale angst og duste-depresjon! Røska bort teppet litt, under disse. Og det var en god opplevelse. Trening er altså utmerket for å bryte en depresjon - på ulike nivåer. Bare ... alltid prøv å være snill med deg selv.

Ikke press for hardt, krev mye, sette deg umulige mål - ha litt omsorg med deg selv, og fokusèr på mestring! Som før sakt; det skaper motivasjon. Og kanskje også et sunt sinn. Evig solskinn i et plettfritt sinn ...

Om sola skinner frem ...

Så her er jeg. Post behandlingsukene, igang med egen-behandling ... og hva er inntrykket? At jeg er frisk? At jeg smiler og ler og spøker, tar initiativ og finner på ting, går tur og prøver ut situasjoner og jobber med meg selv?Jada. Det gjør jeg. Jobber og jobber. Og jeg smiler.

Da kan jeg vel ikke være deprimert mer? Eller??
Betyr et smil at alt er bra? Om det regner hele dagen, men sola skinner frem fem minutter på formiddagen - har det da vært en solskinnsdag eller en regnværsdag?

Det må være lov å kalle det regnvær når det er regnvær, selv om der har vært et glimt av sol - det må være rom for å gråte, være trist, gå litt i oppløsning, av og til! Det må ikke være slik blant oss mennesker at vi på død og liv alltid skal glatte over og bare anerkjenne når ting går godt, mens det blir galt å våge vise når det ikke går godt. At man må presse frem et smil, for ikke å belaste ...
Også må det være lov å smile litt gjennom tårer, også!

Hvorfor er alt så svart-hvitt?
Jeg gjør tankefeil ved å tenke svart-hvitt; det er en av ti fordreiningstanker i kognitiv terapi! Er samfunnet rett og slett fordreid? Har vi presset på hverandre, bevisst og ubevisst, til at hele samfunnet ble skrudd til å tenke at om bare munnvikene går oppover på folk, så er alt bra! ...selv om vi ser tårene som drypper? "Smil til verden, så smiler verden til deg!", er et ordtak vi bruker. Så om ikke jeg smiler, er det min egen feil om ingen smiler tilbake til meg?

"Gråt ikke fordi det er over, smil fordi det skjedde", er et annet ordtak om smil. Skal vi tro at tårer ikke er en likeverdig reaksjon som et smil? Vi fokuserer så på smil og på å være positiv, at vi blir kunstige i vår reaksjon, mange ganger - fordi vi automatisk prøver dra på smilet. Det er det "riktige" å gjøre. Lurer på om vi glemmer å kjenne etter de ekte følelsene våre.. kanskje er det sånn at vi ikke våger å hente de opp til overflata. Ja, fordi ... man skal jo bare smile, uansett ..

Men jeg smiler fordi jeg vil det, ikke fordi jeg bør det. Det er ekte smil, og jeg ler og tar initiativ og forsøker gjøre ting - ikke fordi jeg bør! Fordi jeg vil. Så når viljen er der til å trives, da er man vel ikke deprimert ..! Eller? Depresjon er nettopp så vanskelig å forstå at man har, fordi alt er ikke nødvendigvis helsvart, man sitter nødvendigvis ikke å griner hver dag eller mister evnen til å le og smile - men man mister håpet! Man mister troen på at ting skal gå bra! Og man mister helt evnen til å leve, her og nå.

Eller, jeg kan jo bare snakke for meg selv - slik opplevde jeg tilværelsen da jeg ble diagnosert depresjon og utmattelse. Jeg forstod ikke at jeg hadde en depresjon. - jeg kunne forsatt smile og le. Både automatisk og ekte .... Nå prøver jeg mest å smile ekte! Dog, enkelte situasjoner bare krever det derre høflige smilet .. men jeg lurer på om samfunnets regler og normer har fått oss alle til å tro at hverdagen skal være strevsom og en kamp, med mange utfordringer og kompromisser og ofringer ..

Tør vi å vise når vi er lei oss, og tør vi erkjenne at selv om man har gode stunder, så er grunnleiet mest betont av nedstemte stunder? Nedstemthet - det betyr ikke at alt er trist. Det betyr at kraften forsvinner fra de gode stundene. De blir bleke og uten tyngde. Mens de tunge stundene innehar mye tyngde, og de blir mørke og kraftfulle. Depresjonen ligger som et belegg over alt i livet - bare man begynner å se etter, vil man kunne oppdage at det er der.

Såvisst kan man ha tøffe perioder og tider da livet er strevsomt uten at det er ensbetydende med depresjon - da ligger bare ikke vekten av stemning i de tunge stundene. Da er de gode stundene vel så gode, selv om de er færre. Det er vanskelig å definere depresjon fra tristhet, tøffe perioder og en strevsom hverdag - men der er små, betydelige forskjeller som forteller, hvis man hører etter.

Så nå er de gode stundene mine sterkere! Ikke så bleke og ikke så uten tyngde, mer. Men ... fortsatt betyr ikke det at jeg er frisk. Enda er der et stykke på veien å gå. Enda skal endel essensielle ting på plass for at livet mitt er oppe og går igjen. Og jeg skal lære meg å takle disse, uten å gå helt i lås eller miste grepet. Men jeg feirer hver dag for hva den er god for, hver stund av glede med et ekte smil! Og da er jeg godt på vei med å komme opp og gå.

En siste tanke som faller meg inn ... er undringen over hva som er gjeldende? Tør du å slippe fasaden din? Slippe masken?? Tør du å kjenne etter og å vise verden akkurat hva du føler, og ikke leve opp til normer om hva man burde? Ren og uhildret; den sanne du ..
- en vakker dag i Oktober kan det være tid for nettopp det ...